Ølkjellerkuppet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ølkjellerkuppet var et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i München utført av NSDAP under ledelse av Adolf Hitler. Forsøket fant sted 8. november 1923, og ble slått ned i løpet av neste dag. Navnet kommer fra stedet kuppet ble forsøkt gjennomført, ølkjelleren Bürgerbräukeller. På tysk omtales kuppforsøket også som Hitler-Ludendorff-Putsch.
Innhold |
[rediger] Første fase
På kvelden 8. november var omkring 3000 personer samlet i Bürgerbrau Keller for å høre en tale av Gustav Ritter von Kahr, statskommisjonær for Bayern. Han hadde med seg blant andre general Otto von Lossow, kommandant for de væpnede styrker i Bayern, og oberst Hans von Seisser, sjef for det bayerske statspolitiet. Mens von Kahr holdt talen ble hallen omringet av omkring 600 medlemmer av SA, som blant annet satte opp et maskingevær rettet mot inngangen. Hitler gikk sammen med noen følgesvenner raskt gjennom salen, gikk opp på podiet, og fyrte av et skudd i taket mens han ropte «Den nasjonale revolusjonen har brutt ut». Han fortalte så at hallen var omringet, at statspolitiet og hæren støttet nasjonalsosialistene og at regjeringene i Bayern og Berlin var avsatt.
Von Kahr, von Lossow og von Seisser ble tatt tilside i et lite rom, hvor de ble fortalt at Hitler ville danne regjering sammen med general Erich Ludendorff. De spurte Hitler hva han mente med dette, hvorpå Hitler fikk et raserianfall.
På dette tidspunkt ankom Ludendorff, og irettesatte Hitler for å starte revolusjonen uten å konsultere ham først. Hitler merket at de tilstedeværende reagerte positivt på Ludendorffs nærvær – han var en kjent krigshelt – og begynte å ta kontroll over situasjonen ved å fortelle folkemengden at han endelig hadde oppfylt den ed han avla da han lå såret på et militærsykehus under første verdenskrig. Mange i salen reagerte fortsatt med undring på det hele.
[rediger] Vendepunktet
Von Kahr, von Lossow og von Seisser klarte, én etter én, å rømme fra SA, og kunne dermed begynne å ta kontroll over politiet og hæren. Da nyheten nådde Berlin erklærte general Hans von Seeckt, kommandant for Reichswehr, at han ville knuse opprøret dersom lokale myndigheter ikke klarte det. I løpet av natten begynte det å stå klart for Hitler av kuppet hadde slått feil, men Ludendorff nektet å trekke seg.
[rediger] Demonstrasjonen
Klokken 11 på formiddagen 9. november samlet nasjonalsosialistene seg og begynte å marsjere mot Marienplatz i München sentrum. Demonstrasjonen ble ledet av Hitler, Ludendorff, Hermann Göring og Julius Streicher.
De møtte først bare små politistyrker, som raskt ble skjøvet tilside, men nær Feldherrnhalle sto omkring 100 politimenn. Da det var opp mot 3000 nasjonalsosialister i demonstrasjonen oppfordret Hitler politiet til å overgi seg, men svaret ble at politiet åpnet ild. Ilden ble besvart, og i løpet av få sekunder var 16 nasjonalsosialister og fire politimenn døde, og et ukjent antall såret. Göring ble truffet i låret og falt i bakken, mens Hitler kom uskadd fra det fordi han på grunn av sin fronterfaring fra første verdenskrig umiddelbart kastet seg ned på bakken da skytingen startet. Han kom seg sammen med noen andre unna i en bil. Ludendorff banet seg vei gjennom politiet, som av respekt for krigshelten ikke skjøt på ham.
[rediger] Etterspill
De 16 drepte nasjonalsosialistene, i ettertid kjent som nazimartyrene, ble NSDAPs største helter. Det ble opprettet en kult omkring dem, og de fikk etter maktovertagelsen heltebegravelser.
Hitler var frem til kuppforsøket en nokså ukjent person, selv om han allerede tidligere hadde vært involvert i lignende planer. Med ølkjellerkuppet ble han kjent over hele Tyskland, og i store deler av resten av Europa. Han lærte også at direkte aksjon ikke nødvendigvis var den beste måten å oppnå makt på, og startet på sin vei mot å vinne politisk makt gjennom å benytte de lovlige kanaler kombinert med maktbruk for å kue motstanderne. 1. april 1924 ble han dømt til fem års fengsel, men han ble løslatt allerede 20. desember samme år. I løpet av oppholdet skrev han store deler av Mein Kampf, nasjonalsosialismens viktigste politiske manifest.
