Reisen til det ytterste hav

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Romanen Reisen til det ytterste hav (The Voyage of the Dawn Treader, 1952) av C.S. Lewis ble skrevet som den tredje av Narniabøkene.

Etter narniansk kronologi er boka den femte i serien. Boka skildrer en sjøreise østover fra Narnia. Caspian og vennene hans har lagt ut på en ferd for å finne sju bortkomne grever, som ble forvist fra landet under den onde kong Miraz’ styre. Det kommer til å bli en spennende reise, for bare de aller nærmeste farvannene er kartlagt, og ingen vet hva de seiler til.

Tre barn blir flyttet fra vår verden til Narnia i denne boka. Edmund og Lucy Pevensy tilbringer ferien sin sammen med fetteren Eustace Clarence Scrubb. Eustace har flere ganger overhørt dem snakke om Narnia, og han elsker å mobbe dem om det (selvsagt tror han at det bare er tull). Men plutselig en dag blir de nok en gang ”transportert” til Narnia; denne gangen gjennom et bilde på veggen i Lucys rom. Der møter de igjen sin gamle venn Caspian, som kan fortelle at det har gått tre år siden han ble konge. Eustace bare surmuler og skjeller ut folk, og han blir fort sjøsyk. I tillegg til de fire nevnte menneskene, spiller riddermusa Rippipip en sentral rolle. Hans tapperhet og eventyrlyst er omvendt proporsjonal med størrelsen.

Skipet Morgenrødens vind seiler stadig videre, og de støter på mange farer: alt fra slavehandlere og guvernører, til trollmenn og drager. Disse møtene har tydeligere litterære forbilder, mest synlig fra Homers Odysseen, og etter sin intensjon like viktig fra John Bunyans lignelsesaktige moralfabel Pilegrims vandring. Hver av møtene representerer en last som skal overvinnes: forfengelighet, grådighet, osv.

Boka slutter med at de når en østlig strand hvor de møtes av Aslan, som forvandler seg mellom lam og løve, en tydelig allusjon til seriens kristne budskap og Aslans Kristus-likhet.