Romstasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Romstasjoner er bemannede romfartøy som bare er i bruk ute i verdensrommet. De bringer altså ikke romfarere til og fra Jordens overflate. De skytes opp ubemannet, og blir ødelagt når de vender tilbake til Jorden. Astronautene eller kosmonautene blir brakt til og fra romstasjonene med romfartøy av typen Sojuz, Apollo, eller med amerikanske romferger.

Romstasjonene er større enn andre bemannede romfartøy, kanskje med unntak av romfergene, som er større enn de tidligere Saljut-stasjonene var. De fleste store romstasjonene består av flere moduler som skytes opp hver for seg og monteres sammen i rommet.

Alle romstasjonene som har vært eller er i bruk kretser i bane rundt Jorden, i høyder på rundt 300-450 km.

Romstasjoner brukes til å utføre eksperimenter i større antall og ikke minst av lengre varighet enn hva som er mulig i andre romfartøy.

Følgende romstasjoner har blitt skutt opp:

Innhold 1 Saljut 1-7 2 Skylab 3 Mir 4 Spacelab og Spacehab 5 Den internasjonale romstasjonen

[rediger] Saljut 1-7

Historiens første romstasjon var Sovjets Saljut 1 («Salyut» på engelsk), som ble skutt opp den 19. april 1971. Den fikk besøk av to romfartøy, Sojuz 10 og 11. Senere skjøt sovjeterne opp ytterligere seks Saljut-stasjoner, alle omtrent på størrelse med en togvogn eller en stor buss.

Sojuz-romskip ble benyttet til å frakte kosmonauter til og fra Saljut-stasjonene. Saljut 6 og 7 fikk også brakt opp forsyninger med ubemannede romskip av typen Progress.

Se også Sovjetunionens romstasjoner.

[rediger] Skylab

Amerikanernes første romstasjon var Skylab, som ble skutt opp i ett stykke den 14. mai 1973. Den var rundt tre ganger større enn Saljut og var egentlig et ombygget 3.trinn fra Saturn 5-raketten, som ble brukt til å skyte opp Apollo-romskipene til Månen. Den fikk besøk av totalt ni astronauter, som ble skutt opp med tre romskip av typen Apollo.

[rediger] Mir

Se også Mir

Sovjet/Russlands største romstasjon var Mir. Den var satt sammen av en modifisert Saljut-stasjon, fire nesten like store TKS-moduler, en litt annerledes modul kalt Kvant-1, samt en mindre luftsluse. Disse syv modulene ble skutt opp hver for seg mellom 20. februar 1986 og 1996. De seks første med sovjetiske/russiske Proton-raketter, tilkoblingsmodulen med en amerikansk romferge.

De fleste kosmonautene ble brakt til og fra Mir i sovjetiske, senere russiske Sojuz-romskip. Forsyninger ble brakt opp med ubemannede Progress-fartøy. Sent i programmet fikk også Mir besøk av amerikanske romferger, som brakte opp både romfarere, forsyninger og tilkoblingsmodulen. Dette skjedde for å skaffe erfaringer til den senere byggingen av Den internasjonale romstasjonen ISS.

Mir ble sendt ned i atmosfæren over Stillehavet den 23. mars 2001, hvor den gikk i oppløsning og stort sett brant opp.

[rediger] Spacelab og Spacehab

ESA bygget en type modul som i enkelte sammenhenger er omtalt som ”romstasjon”. Den ble kalt Spacelab og ble skutt opp med amerikanske romferger. Spacelab ble som planlagt liggende i romfergens lasterom under hele ferden. Spacelab ga imidlertid europeerne erfaringer som ble nyttige i utviklingen av Columbus-modulen, som skal kobles til den internasjonale romstasjonen.

Et lignende konsept, kalt Spacehab, ble bygget av et amerikansk privat firma.

[rediger] Den internasjonale romstasjonen

Den internasjonale romstasjonen (ISS, International Space Station) er den eneste romstasjonen i rommet i dag. Den fortsatt bare rundt halvferdig, men det er alltid mennesker om bord i den, for tiden en russer og en amerikaner. USA, Russland, Europa (ESA), Japan, Canada og Brasil deltar i ISS-prosjektet.

ISS er satt sammen av flere moduler som hver er på størrelse med en Saljut-stasjon, men til dels svært ulike hverandre, og skutt opp enten med amerikanske romferger eller russiske Proton-bæreraketter.

Den første ISS-modulen ble skutt opp i november 1998. ISS skal være i rommet til minst år 2015 og ser ut til å kunne bli enda dyrere enn Apollo-prosjektet.

Ferdig bygget skulle ISS etter de opprinnelige planene ha en masse på 450 tonn i bane, men dette er av økonomiske årsaker blitt noe redusert.