Slaget ved Pavia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Pavia var det store oppgjøret mellom 1500-tallets mektigste stormakter i Europa under de italienske krigene. Den ene parten av Karl V, keiser over Habsburgsimperiet, og den andre parten var Frans I, konge over Frankrike.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Slaget 3 Etterspillet 4 Litteratur

[rediger] Bakgrunnen

I 1523 marsjere en hær på 36 000 mann under admiral Bonnivet inn i Italia fra Frankrike, men felttoget kom så sent i gang at det var lite annet å gjøre enn å ta vinterkvarter. Det var smått med forsyninger å rane til seg. Spanjolen Colonna måtte utvider sin styrke fra 9 000 til 37 000 mann. Brått var to hærer i fare for å sulte midt i en usedvanlig kald vinter. Forsyningslinjer blir viktigere enn før. Da Colonna angriper de franske styrkene, trekker Bonnivet seg fra Pavia til Novara. Mangel på penger og forråd fikk 13 000 sveitsere til å dra hjem, deretter ble franskmennene nødtvunget til å forlate Italia og overlate landet til keiserlig kontroll. Det gir de keiserlige troppene en mulighet til å invadere sørlige Frankrike ved Provence med 11 000 mann sommeren 1524. Ved tapper motstand i byen Marseille greier innbyggerne å holde invasjonen stangen helt til Frans I kom sørover. De keiserlige troppene hadde lidd store tap i løpet av beleiringen og måtte trekke seg vekk. Frans I beslutter å få en slutt på trusselen og drar gjennom nordlige Italia med 37 000 mann i tre kolonner. De aktet å fange den tilbaketrekkende keiserlige hæren ved Piedmont, men uten å lykkes.

Nå som de keiserlige hadde blitt drevet vekk fra Piedmont kunne Frans I. vende seg mot de keiserlige holdepunkter i Milano, Alessandria og Pavia. Etter et sammenstøt ved Binasco den 24. oktober 1524 hvor franskmennene snubler over en spansk styrke avanserte Frans I. mot byen som blir erobret. Forbindelsen mellom den keiserlige hæren og Milano blir brutt. Dagen etterpå overgav innbyggerne i Milano seg til Frans I. og de keiserlige troppene er da på knappe 16 000 mann som trekker seg tilbake østover mot Lodi.

Etter Milano var sikret, var det viktig å erobre Pavia som lå for nær Milano til å kunne blir oversett. Hvis det kom et angrep på Milano ville Pavia være et viktig strategisk sted. Den 31. oktober 1524 beleirer Frans I.s tropper Pavia og ringer inn byen så effektiv at de 9 000 soldater under De Leyva ikke våget å bryte ut. Å forsøke på storming ville ha vært for kostbart for De Leyva. Han konsentrerer seg på å bygger ytterligere befesteringer. Terrenget rundt skulle dessuten vise seg å være farefullt, jordmonnet blir fort våt under styrtregn og som utløser en veldig flom som ødela en viktig bro over en elv i nærheten.

Begge sider foretok manøveringer i ulike forsøk på å tvunge hverandre vekk fra deres respektive posisjoner uten at det lykkes, men de keiserliges hovedkvarter i Lodi forblir intakt og der bygger de opp en ny hær som den 24. januar 1525 var på rundt 40 000 mann. Etter å ta tatt festningen på San Angelo som vokter overgangen over elven Lambro rykket hæren inn i landskapet mellom Pavia og elven Lambro, hoveddelen vende seg mot nord i den hensikt å svinge mot mot sør mens en kolonne blir sendt til Belgiojoso ved elven Po for å sikret veien tilbake til Lodi. De to hærer ble stilt opp mot hverandre, men franskmennene er plassert i gode posisjoner og var uangripelige. Å trekke seg tilbake vil være for farlig ettersom franskmennene måtte hindres fra å kunne følge etter. Et raid kunne åpne for å sende inn forsyninger til Pavia og skape uorden i franskmennenes rekker slik at det var mulig å trekke seg tilbake.

[rediger] Slaget

Raidet var enkelt og innvolverte 3 000 mann. Slottet Mirabello i nord var tenkt å være hovedkvarteret til Frans I. slik at et angrep i den retning vil kunne skape en ønsket uorden. Natten til 24. februar 1525 marsjere store styrker i retning mot Porta Pescarina som man mener er det franske forsvarets svake punkt. Men raidet utviklet seg til noe annet. Frans I. hadde flyttet sitt hovedkvarter og 10 000 av hans menn var vest for slottet Mirabello, 5 000 andre til øst. En støttegruppe under Pescara, Bourbon, Frundberg og Sittlich på 16 000 mann kom inn bak raidstyrkene.

Det var tåke og dårlig sikte slik at ingen av feltherrene ante hva det var som foregikk. Begge partene trodde det bare var trefninger som hadde startet morgenen den 24. februar. Da de tyske-spanske styrkene nådde Mirabello, fant de bare tjenere, kvinner og handelsfolk. De ble massakrert uten nåde. Offiserne i støttegruppen realisere situasjonen og mener at de keiserlige styrkene kunne dominere slagmarken i fordelen tre mot en, kan nå angripe en hær nå oppstykket i mindre enheter uten kommunikasjon seg imellom.

Frans I. var uvitende om dette og sende inn tungt kavaleri på 3 600 ryttere som stormer og driver 2 000 keiserlige kavalerister på flukt. Denne oppmuntringen ga kongen en falsk tro på at slaget var vunnet og at faren var over. En offiser i den keiserlige hæren, Pescara, så straks at det franske kavaleriet var alene mellom en skog og en elv. Han angriper øyeblikkelig med tusener av soldater med piker (lange spyd) og med musketter mellom trærene, over kanaler og grøfter. Det franske artilleriet kan ikke hjelpe og da 4 000 tyske landsknekter forsøkte å kom til unsetning blir de stanset av fiendtlige landsknekter i et langt større antall. Det oppstår en nådeløs kamp.

Det franske kavaleriet trenger rom til å få hestene opp i hastighet for å kunne manøvrere, men soldater med piker strømmer ut av skogen og inn mellom rytterne og kutter dem opp mens soldater med musketter skyter på dem. De pansrede rytterne forsøkte å verge seg, men de var uten av stand til å ri vekk i den økende forvirringen. De tyske og spanske soldatene stakk dem til døde eller trakk dem ned fra hestene for deretter å slakte dem på bakken. Rustningen på de pansrede var så god at kniv og sverd måtte inn i trange åpninger, flere blir skutt med munningen holdt mot deres brystplaten. Frans I. kjemper hardnakket og blir reddet da Lannoy kom til med sine livvakter som tvunget vekk deres egne soldater, men Frans I. ble tvunget til å overgi seg. En stor del av adelstenden var blittet slaktet.

[rediger] Etterspillet

I det forvirringen om morgenen løste seg opp oppdaget franskmennene at deres konge var tatt til fange og at deres viktige styrker, det tunge kavaleriet og landsknekterne var beseiret. Det var minst 8 000 drepte og sårede, landsknekter også kjent som svarte djevler på deres svarte harnisk og som forrædere mot den tyske keisermakten var utryddet til siste mann av deres motstykker som ikke ville gav nåde i rasende hat. Sveitserne som ikke var tilsvarende involdert i kampene, trakk seg fort unna fra befestninger rundt Pavia. Hertugen av Alencon var også nødt til å trekke seg vekk mens seierherrene var opptatt med å plyndre lengre nord der hvor slaget var vunnet.

Frans I. ble ført vekk i fangenskap, men verken keiseren eller hans allierte regnet med hans mor, en energisk kvinne som raskt tok ledelsen. Hun fikk betalt de sveitsiske styrkene som hadde ikke lidd større tap under Pavia-slaget samt rustet ut hæren som reorganiserer seg i Lyon. Hun nektet å akseptere keiserens betingelser for å løslatelse hennes sønn og klarte å få Henrik VIII av England til å slutte en separatsfred sommeren 1525. Karl V. var blitt for sterk og dermed besluttet paven og flere italienske stater i egeninteresse å bryte ut og støtte Frankrike. I januar 1526 blir Madrid-traktaten underskrevet hvor Frans I. måtte avslå Burgund og blir utvekslet mot sine to sønner.

Karl V.s triumf ble ødelagt av en hardnakket mor og en tvilrådige pave som atpåtil ga den løslatte Frans I. innrømmelser i freden ved at de var gitt under tvang og krigene blir derfor gjenopptatt. Hevnen for nederlaget kom da Pavia blir latt i ruiner av franskmennene i 1527, men den franske posisjonen var svekket for alltid.

[rediger] Litteratur

• Angus Konstam, Pavia 1525, Campaign 44 Osprey Publishing, ISBN 1855325047