Stendhals syndrom
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stendhals syndrom er en psykosomatisk lidelse som forårsaker økt hjerterytme, svimmelhet, forvirring og til og med hallusinasjoner når individet opplever kunst, vanligvis når kunsten er spesielt vakker eller store mengder kunst er samlet på en plass. Termen kan også brukes for å beskrive en lignende reaksjon til en overflod av valg under andre omstendigheter, for eksempel under shopping.
Syndromet er oppkalt etter den franske forfatteren Stendhal (psevdonym for Henri-Marie Beyle), som beskrev sin erfaring med fenomenet under sitt besøk i Firenze i Italia i 1817.
Selv om det finnes mange beskrivelser av mennesker som blir svimle og besvimer mens de inntar florentinsk kunst, spesielt ved Uffizi, fra begynnelsen av 1800-tallet av, fikk ikke syndromet sitt navn før 1979, da det ble beskrevet av den italienske psykiateren Graziella Magherini, som observerte og beskrev over hundre tilfeller blant turister og besøkende i Firenze. Syndromet ble først diagnostisert i 1982.
[rediger] I populærkulturen
En ekstrem fiksjonalisert variasjon av Stendhals syndrom finnes i romanen Diary som den amerikanske forfatteren Chuck Palahniuk utga i 2003.
Det er også en skrekkfilm som kalles The Stendhal Syndrome (skrevet og regissert av Dario Argento), hvor en politikvinne lider av en dramatisert versjon av Stendhals syndrom mens hun jager en serievoldtektsmann og -morder i Uffizi.
