Tarimbekkenet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tarimbekkenet ligger i den kinesiske autonome regionen Xinjiang, helt vest i Kina, like nord for Tibetplatået.
Innhold |
[rediger] Geografi
Tarimbekkenet er et av de største endorheiske bekken i verden. De sentrale deler er en tørr slette bestående av avleiringer og innsjøsedimenter og er omgitt av de massive fjellkjedene Tien Shan, Kunlun og Pamir. Det er den tørreste regionen i hele Eurasia. En stor del av området domineres av sandørkenen Taklamakan på 270.000 km². I tillegg er det flere mindre sandmassiver på fra 780 til 4.400 km². Sanddyner er det dominerende landskapstrekk.
Nedbøren i Tarimbekkenet er ekstremt sparsom, og noen år er det ingen nedbør i det hele tatt. I Taklamakanørkenen og i Lop Nor-bekkenet er den gjennomsnittlige årsnedbøren på rundt 12 mm. Ved foten av fjellene og i flere andre områder i elvebekkenet når nedbøren opp i 50 til 100 mm årlig. I Tien Shan er det mye våtere, med årsnedbør som ofte overstiger 500 mm. Maksimumstemperaturene i Tarimbekkenet ligger rundt 40°C.
Tarimbekkenet har sitt laveste punkt ved Lop Nor, en saltrik myrlendt depresjon i østre del av området. Tarim, den største elva i bekkenet, hadde tidligere utløp i Lop Nor, men grunnet bortledning av vann til irrigasjon ender den nå 150 km lenger vest. Lop Nor var tidligere også Kinas sted for atomprøvesprengninger.
Området antas å ha store reserver av olje og naturgass, og det er allerede utvinningsprosjekter i gang i de sentrale deler av Taklamakan.
[rediger] Befolkning
Tarimbekkenet har en spredt befolkning av uighurer og andre sentralasiatiske folk som kasaker, kirgisere og tadsjiker. Det bor også en stor andel han-kinesere i området, mange av dem innvandret i senere tid fra andre deler av Kina.
[rediger] Historie
I tidligere tider ble de nå utdødde tokariske språk talt i Tarimbekkenet. Dette var de østligste av de indo-europeiske språk.
Det kinesiske navnet "Yuezhi" (eller Yüeh-Chih) betegnet et sentralasiatisk folk som holdt til i det nåværende Gansu. Da de ble beseiret av xiongnufolket dro de vestover mot Tarimbekkenet og deretter sørover hvor de opprettet Kushanriket i det nordlige India.
Kineserne, under ledelse av general Ban Chao (32-102 e.Kr.), maktet å fravriste xiongnufolket kontrollen over Tarimbekkenet ved slutten av det første århundre e.Kr.
De mektige kushanerne ekspanderte tilbake til Tarimbekkenet under de 1. og 2. århundrer. De etablerte et kongedømme i Kashgar og kappedes med nomader og kinesere om å dominere området. De innførte Brahmiskrift, det indiske prakritspråket for administrasjon, og den buddhistiske religion. De spilte en viktig rolle da buddhismen ble innført til Øst-Asia langs Silkeveien.
[rediger] Referanser
- Baumer, Christoph. 2000. Southern Silk Road: In the Footsteps of Sir Aurel Stein and Sven Hedin. White Orchid Books. Bangkok.
- Hill, John E. 2003. "Annotated Translation of the Chapter on the Western Regions according to the Hou Hanshu." 2nd Draft Edition. [1]
- Hill, John E. 2004. The Peoples of the West from the Weilue 魏略 by Yu Huan 魚豢: A Third Century Chinese Account Composed between 239 and 265 CE. Draft annotated English translation. [2]
- Mallory, J.P. and Mair, Victor H. 2000. The Tarim Mummies: Ancient China and the Mystery of the Earliest Peoples from the West. Thames & Hudson. London. ISBN 0-500-05101-1
- Stein, Aurel M. 1907. Ancient Khotan: Detailed report of archaeological explorations in Chinese Turkestan, 2 vols. Clarendon Press. Oxford. [3]
- Stein, Aurel M. 1921. Serindia: Detailed report of explorations in Central Asia and westernmost China, 5 vols. London & Oxford. Clarendon Press. Reprint: Delhi. Motilal Banarsidass. 1980. [4]
- Stein Aurel M. 1928. Innermost Asia: Detailed report of explorations in Central Asia, Kan-su and Eastern Iran, 5 vols. Clarendon Press. Reprint: New Delhi. Cosmo Publications. 1981.
