Treblinka
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Treblinka var en tysk tilintetgjørelsesleir i Polen, ca 100 km nordsøst for Warsawa, som var operativ fra sommeren 1941 til høsten 1943. Leiren utgjorde en viktig del av det tilintetgjørelsesleirsystemet som iverksatte det nazistiske forsøket på å utrydde de europeiske jødene. Det er anslått at mellom 800 000 til 900 000 jøder ble myrdet i leiren. Dette gjør at leiren i drapstall kun overgåes av tilintetgjørelsesleiren Auschwitz II-Birkenau og antagelig også av tilintegjørelsesleiren Belzec.
Innhold |
[rediger] Etableringen av Treblinka
Treblinka var en av tre leire som ble bygget for den såkalte Aksjon Reinhardt. De to andre var Belzec og Sobibor. Disse tre leirene var bygget ut fra erfaringer gjort i leiren Chelmno (tysk navn: Kulmhof). Aksjon Reinhardt var styrt og kontrollert av Heinrich Himmler og ledet av Odilo Globocnik i Polen. I motsetning til andre leire, rapporterte Aksjon Reinhardt-leirene direkte til Hitlers Rikskanselli i Berlin. Aksjon Reinhardt brukte erfaringer fra det nazistiske T-4 eutanasiprogram for utvelgelse av sted, konstruksjon og trent personell. Leirens første kommandant, Irmfried Eberl, hadde opprinnelig vært knyttet til T-4. Da han ble avsatt på grunn av inkompetanse i september 1942 ble han etterfølgt av Franz Stangl, som styrte leiren frem til august 1943. Kurt Franz ble Treblinkas siste kommandant.
Før Aksjon Reinhardt hadde over en million jøder blitt drept av Einsatzgruppen, mobile SS-enheter hvis formål var å myrde jøder i territorier okkupert av den tyske hær. Det ble imidlertid snart klart at de ikke var i stand til å alene myrde de millioner jøder nazistene hadde anbrakt i polske ghettoer. Treblinka ble, sammen med de andre leirene knyttet til Aksjon Reinhardt, spesielt bygget for en rask eliminering av ghetto-jødene. Treblinka ble operativ 24. juli 1942 da transporten av jøder begynte. I henhold til SS-Brigadeführer Jürgen Stroops rapport, ble totalt 310 000 jøder sendt i frakttog fra Warsawa-ghettoen i løpet av perioden 22. juli til 3. oktober 1942.
Leiren Treblinka lå 100 km nordøst for Warsawa, 4,5 km fra Malkinia-Koskow veien og 2,5 km fra Treblinka jerbanestasjon. Lerien var organisert i to underleire; Treblinka I og Treblinka II. Treblinka I var delt i to deler. Den første delen var den administrative delen, som inkluderte brakker for SS-troppene, de ukrainske vaktene, leirkommandantens brakke, et bakeri, et lager og brakker for de 1000 fangene som ble brukt til å drive leiren. Den andre delen av Treblinka I var mottaksområdet hvor jernbanen fra Treblinka stasjon gikk inn i leiren. Det var to brakker nær skinnene som ble brukt til å lagre eiendelene til fangene; en av dem var kamuflert til se ut som en jernbanestasjon. Det var to andre bygninger ca 100 meter fra skinnene. Alle bygningene ble brukt til å oppbevare fangers eiendeler. En av dem ble også brukt som avkledningsrom for kvinner som på samme sted fikk barbert av seg håret. Det var et regnskapskontor som tok seg av penger og juveler beslaglagt fra fanger. Dessuten fantes det en sykeavdeling der hvor de gamle, syke og allerede døde ble bragt. Dette var en liten brakke malt hvit med et rødt kors på. Der ble fanger ført til kanten av en grøft hvor det kontinuelig ble brent lik. De måtte der kle seg nakne før de ble skutt i hodet og så dyttet ned i grøften.
Treblinka II lå på en liten bakkekam. Fra leir én gikk det en vei opp dit. Denne veien (kalt Himmelstrasse – veien til himmelen – av SS) var inngjerdet med piggtråd. Den ledet direkte til bygningene med gasskammere. Bak bygningen var det et stort dike – 1 meter bredt og 20 meter langt – der det ble brent bål. Skinner ble plassert over diket og de gassede likene ble så plassert på skinnene for kremasjon. På området fantes det også en brakke for de 500 fangene som arbeidet i leir II.
I begynnelsen av leirens historie ble lik begravet i massegraver eller samlet i hauger i leir II fordi arbeiderne ikke hadde tid til å begrave dem. Stanken fra de råtnende kroppene kunne kjennes opp til 10 kilometer unna. Jødene som ankom i fraktetog hadde derfor en mulighet til å gjette hva som ventet dem og tusenvis begikk selvmord i vognene. I september 1942 ble det bygget nye gasskammere med kapasitet til å tilintetgjøre 3000 mennesker på 2 timer.
[rediger] Organiseringen av leiren
Arbeidet i leiren ble utført av såkalte Sonderkommandoer, spesialavdelinger satt sammen av jødiske fanger. «Sonderkommando blå» hadde ansvaret for å losse togene, bære vekk bagasjen og rengjøre vognene. «Sonderkommando rød» hadde arbeidet med å få passasjerene til å kle av seg og ta klærne til lagerområdet. Der var andre fanger - de såkalte «Geltjuden» (pengejødene) - satt til å ta seg av penger, gull, aksjer og juveler. Før de nyankommne ble gasset, ble de undersøkt av Sonderkommandoen for å se om de hadde ytterligere verdier på seg. Sonderkommandoen undersøkte også munnene til de døde for å lete etter gulltenner. Oppgaven med å bære de døde fra gasskammeret til likbålene ble utført av de såkalte «Totenjuden». De hadde også til oppgave å gå gjennom asken og tilintetgjøre gjenkjennlige kroppsdeler. Andre jødiske fanger hadde i oppgave å holde leiren kamuflert fra luften. Alle medlemmene av Sonderkommandoene ble hver dag mishandlet og slått av vaktene i leiren og ofte drept. Nye arbeidere ble valgt ut fra de daglig ankomne transportene og presset inn i Sonderkommandoene.
Det fantes en "blåmerkeregel" i leiren; hvis en fange hadde blitt slått synlig i ansiktet, ville han bli skutt dagen etterpå. Mange fanger, drevet til desperasjon av sin families fryktlige død og ute av stand til å leve videre, begikk selvmord i sovebrakkene. Normalt ble de 1500 mann sterke arbeidsenhetene fullstendig utskiftet hver tredje til femte dag.
[rediger] Drapsprosessen
I Treblinka ble de ankomne togpassasjerne brutalt drevet ut av toget. De ble så delt i to grupper; en med menn og en med kvinner og barn, alle ble deretter beordret til å kle seg nakne. Deretter ble gruppene likvidert hver for seg. Teknikken gikk ut på å stresse fangene ved å slå dem så ingen ville ha sjanse til å protestere. Vaktene ville først slå mennene og tvinge dem til å løpe oppoverbakke hele veien til gasskammeret. Mennenene ble så stengt inne og kvalt med eksos fra to sovjetiske stridsvognsmotorer. Det tok 30 til 40 minutter å gasse gruppen. Deretter ble dørene åpnet og de såkalte Totenjuden tok jødene ut og rengjorde kammeret. Deretter ble gruppen med kvinner og barn jaget inn i gasskammeret.
For å unngå den panikken og desperasjonen som SS opplevde blant fangene den første tiden, kamuflerte de etter hvert leirens funksjon så godt som mulig. Brakken ved jernbanestasjonen så ut som en ekte jernbanestasjon; med tabeller, en realistisk klokke og bilder av fremmede land. Alt dette gjorde det lettere for SS å få utført oppgaven sin: rask og effektiv tilintegjørelse av menneskeliv.
[rediger] Motstand
I august 1943 gjorde fangene i Sonderkommandoene opprør. De hadde fått tak i håndvåpen og satte fyr på alle bygningene. I forvirringen ble mange tyskere drept men enda flere fanger. Ut av 1500 fanger overlevde bare 12 revolten. Leiren ble avviklet etter dette, noe som også skyldtes at de fleste jøder i Polen nå var drept. Bygningene ble revet, alle spor slettet og hele området beplantet. De siste jødene i leiren, som måtte arbeide for vaktmannskapene, ble skutt og brent i november 1943.
