Urnes stavkirke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Urnes stavkirke | ||
 |
||
| Ornes (2001) Nina Aldin Thune | ||
| Generelt | ||
| Byggeår: | Omtrent 1130 | |
| Endringer: | 1600-tallet: forlengelse av koret mot sør, 1665: hvelvet himling av tre over alteret, 1700-tallet: vinduer | |
| Arkitektur | ||
| Periode: | Romansk | |
| Arkitekt: | Ukjent | |
| Teknikk: | Stavkirke | |
| Materiale: | Tre | |
| Takrytter: | Over skipet | |
| Portal: | Portal fra eldre kirke, innsatt som nordportal | |
| Kor: | Smalere enn skipet, stavbygd. Korskille fra 1699-1701, koråpningen 180 cm bred | |
| Skip: | Hevet midtrom med omgang rundt midtrommet | |
| Kirkerommet | ||
| Prekestol: | 1693-95 | |
| Døpefont: | Dåpsfat fra 1640 | |
| Alter: | Altertavle 1699: Jesus på korset med Jomfru Maria og Døperen Johannes | |
| Diverse: | Kalvariegruppe over koråpningen fra 1150, 50 terningkapiteler med utskårne bilder av fabeldyr og plante-ornamentikk | |
 |
||
Urnes stavkirke er en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke i Norge.
Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste, hvor den står sammen med berømtheter som den store Kheopspyramiden og Stonehenge.
Urnes stavkirke skal være bygd omkring år 1130 og står på sin originale tuft. Den eies av Fortidsminneforeningen og brukes til kirkelige handlinger bare av og til.
Innhold |
[rediger] Historie
Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker på samme sted. Forskere mener at der har vært minst to kirker tidligere, og at stedet derfor har vært kirkested helt tilbake til 1000-tallet. Ved utgravninger under kirkegulvet er det funnet stolpehull etter en eller to tidligere kirker, som må ha vært stolpekirker. Funnene kan tyde på at den yngste av dem hadde frie master og yttervegger som hvilte på sviller som var spent inn mellom jordgravne stolper. Det er ikke kjent om denne kirken hadde hevet midtskip.
Kirken er antagelig opprinnelig bygget som privat gårdskirke, mens den senere i middelalderen var sognekirke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1323 i forbindelse med en visitasreise. Da nevnes urnespresten Sira Ærlender. Kirken er også beskrevet i Bjørgyndar Kálfskinn (fol.37) fra ca.1360. Man tror at Gaut av Ornesi kan ha vært byggherre. Han og de to sønnene hans Jon Gautson og Mundan Gautson skal ha vært kong Magnus Erlingsson (1161–1184) sine mest betrodde menn.
Etter reformasjonen ble kirken i Hafslo hovedkirke, Urnes og kirken i Solvorn ble anneks under denne. Presten Christoffer Munthe kjøpte kirken ca 1720, og den var i privat eie til den ble solgt til menigheten i 1850. Fortidsminneforeningen overtok den i 1881 da Urnes og Solvorn sogn ble slått sammen, men med klausulen at menigheten fortsatt skulle bruke kirkegården som gravplass og ha rett til å bruke kirken til to gudstjener i året.
[rediger] Bevarte deler fra eldre kirker
Portalen som er satt inn i veggen på nordsiden, kommer opprinnelig fra en av de eldre kirkene. Den kan ha vært hovedportalen, vestportalen, på denne eldre kirken. Det har vært gjort en rekke forsøk på å tyde ikonografien, og man tror det kan være ormer som slynger seg oppover. Nederst står et dyr med fire føtter som biter i ormen. En vanlig tolkning er at dette symboliserer kampen mellom ondt og godt. Dyret er blitt tolket som en stilisert løve. I kristen ikonografi er løven et symbol for Kristus som har seiret over det onde, ormen. I tillegg til portalen er det bevart to utskårne tiler i nordveggen, korets nordøstre hjørnestav, skipets vestgavl og korets østgavl.
[rediger] Urnesstil
Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på Urnesportalen. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og at portalen gir et uaksialt og asymmetrisk helhetspreg. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.
Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette som er bevart. Utenom denne er stilen i bruk på Torpo og finnes også på noen fragmenter fra Bjølstad.[1]
[rediger] Byggehistorie
Urnes stavkirke er bygget som en langkirke med et rektangulært skip og et smalere kortilbygg. Både skipet og koret har hevet midtrom. En antatt opprinnelig apside ble revet og koret ble utvidet mot øst omkring 1600. Den eldste kjente takrytteren ble satt opp i 1663, men ble fornyet både i 1685 og 1703. I 1902 ble kirken restaurert, og de dekorerte gavlene ble bordkledd for å hindre at de skal bli ødelagt.
Fra middelalderen er store deler av konstruksjonen bevart: grunnstokker, sviller, hjørnestaver, omgangens tiler og stavlegjer. Takkonstruksjonen og de hevede midtrommene med staver og avstivningssystem er også opprinnelige.
For forklaring og tegning av bygningsdeler se Stavkirke.
[rediger] Interiør
Interiøret i kirken bærer preg av en rekke ombygginger, men også mye av middelalderens interiør er intakt.
[rediger] Middelalder
16 søyler med terningkapiteler skiller midtrommet fra sideskipene, seks på nordsiden, seks på sørsiden og to på hver av tverrveggene. Mellom søylene er arkadebuer plassert, disse sørger også for avstiving av bærekonstruksjonen. Kapitelene er utskåret med fabeldyr som kentaurer og griffer, ryttere, fugler, forskjellige dyr (til og med en kamel), Samson og løven, bladranker etc. Mest kjent er løven som Fortidsminneforeningen bruker som symbol.
Det er uvanlig at terningkapiteler er utskåret. I andre kirker er de som regel glatte. En teori er at de må ha bakgrunn i steinarkitektur. Et eksempel på romanske kapiteler i europeisk sammenheng er krypten i Canterburykatedralen.[2] Problemet i norsk sammenheng er at få romanske steinkirker med sikker datering er bevart i Norge. Kanskje er dette et av de fineste norske eksemplene på spesielle trekk i romansk steinarkitektur.[3] Et forbilde kan være kapitelene i Stavanger domkirke, som har relieffer som minner om Urneskapitelene. Andre forbilder kan være hentet fra miljøet rundt Nidarosdomen i det 12. århundre. Den seneste forskningen daterer kapitelene til 2. fjerdedel av det 12. århundre.[4]
Over koråpningen henger et krusifiks flankert av Jomfru Maria og Johannes, en kalvariegruppe. Denne er en av de fineste som er bevart fra romansk tid. I koret står også en bispestol som kan ha vært brukt ved skriftemål.
[rediger] Etter reformasjonen
Det som preger synsintrykket er skråstiverne som ble nødvendige etter ombygginger på 1600-tallet. En rekke bygningsdeler ble satt inn, og på grunn av dette var det nødvendig å bygge om deler av middelalderinteriøret. I koret er et veggmaleri fra 1607 som viser Jesus og de tolv apostlene. Maleriet har inskripsjoner, ornamenter, planter og blomster. Det er på hvit bunn med sterke farger.
[rediger] Restaurering og bevaring
Da Fortidsminneforeningen overtok bygningen, stod den overfor spørsmålet om hvordan kirken skulle bevares: Skulle den tilbakeføres (restaureres) til antatt opprinnelig tilstand, eller skulle den bevares slik var ved overtagelsen? Hopperstad stavkirke er et eksempel på en slik tilbakeføring. I første omgang ble arkitekt Blix spurt om han ville arbeide på kirken. Han hadde nok å gjøre i Vik, der han arbeidet med Hove kirke, og siden det ikke var enkelt å reise mellom stedene, ville han ikke påta seg oppdraget. Dette førte til at arbeidet med tilbakeføring ikke ble påbegynt. Flere forslag til restaurering og tilbakeføring ble utarbeidet, men ingen av dem ble gjennomført. I 1902 ble kirken forsiktig istandsatt av arkitekt Jens Zetlitz Kielland. Etter forrige århundreskifte kom det også nye ideer om bevaring av bygninger. De skulle ikke lenger tilbakeføres til opprinnelig eller eldre tilstand, men bevares slik de stod. I dag (2005) utføres stort sett bare reparasjoner og konserverende inngrep på bygninger når det er nødvendig for å hindre forfall. Når reparasjoner finner sted, prøver man å ta vare på alle perioders bidrag til helheten. Det sees som viktigere å beskytte det overleverte monumentet enn å rekonstruere det.
[rediger] Gjenstander som før var i kirken
I Bergen Museum finnes noen gjenstander fra Urnes stavkirke. Museet oppbevarer et munkehode fra ca. 1200 som enten kan ha stått på lokket til døpefonten eller som kan ha tilhørt en helgenfigur. Det finnes også en treskulptur fra ca 1180 som man trodde forestilte St. Olav, men nyere forskning har gitt andre muligheter. En ny teori er at det kan være en fremstilling av Jesusbarnet, og at den kan ha sittet på fanget til en tapt madonnafigur.
Praktstykket fra Urnes er madonnafiguren fra ca 1150–1200. Sannsynligvis har den hatt et Jesusbarn sittende på fanget, men dette er nå forsvunnet. Figuren har romanske trekk, den er mindre levende, mer langstrakt og mer stilisert enn madonnaen fra Hove kirke. Det antas at den ble skåret i Bergen, selv om den viser påvirkning fra engelsk kirkekunst.
[rediger] Sagn
Et sagn forteller at det ved kristendommens innførelse bodde to kjemper på hver sin side av Lusterfjorden. De bygget hver sin kirke. Kjempen i Solvorn så at kirken i Urnes ble finere enn hans egen og ble så sint at han kastet en stein etter den. Steinen traff ikke, og kjempen i Urnes sendte en stein tilbake som falt ned ovenfor Solvorn kirke. Begge steinene skal forsatt finnes som bautasteiner.[5]
[rediger] Referanser
- ^ Hohler 1981s.261 Her finnes en detaljert analyse av Urnesportalen.
- ^ kunsthistorie.com: Galleri på kunsthistorie Cantebury
- ^ Anker, 1997 s. 60. Det er enighet blant mange forfattere om at terningkapiteler stammer fra steinarkitekturen. Se også Holder, 1999 s. 71.
- ^ Hohler, 1999 Bind 1. side 240
- ^ Dietrichson, 1892 omtaler sagnet på side 212 med Nicolaysens bok «Norske Bygninger» som kilde.
[rediger] Litteratur
- Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005, ISBN 82-91399-16-6
- Anker Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997, ISBN 82-02-15978-4
- Bjerknes, Kristian, Urnes stavkirke, Fortidsminnesmerkeforeningens årbok 1958, s. 75-96
- Bugge, Gunnar og Mezzanotte, Bernardino, Stavkirker, Oslo 1993 ISBN 82-504-2072-1
- Bugge, Gunnar, Stavkirkene i Norge, Oslo 1981 ISBN 82-09-01890-6
- Christie, Håkon, Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken, Fortidsminnesmerkeforeningens årbok 1958, s. 49-74
- Dietrichson, L., De norske Stavkirker, Kristiania 1892 s.212–226
- Hansteen, Hans Jacob, Urnes stavkirke – Fragmenter av en restaureringsdebatt, Fortidsminnesmerkeforeningens årbok 1974 s. 63-75
- Hauglid, Roar, Norske Stavkirker, Oslo 1973
- Hohler, Erla Bergendahl, Stavkirkene – Den dekorative skurd i Norges kunsthistorie, bind 1, Oslo 1981, s. 252-355 ISBN 82-05-12265-2
- Hohler, Erla Bergendahl, Norwegian Stave Church Sculpture, volume 1-2 Oslo 1999,ISBN 82-00-12748-6
- Storsletten, Ola En arv i tre (De norske stavkirkene), side 171-177, Oslo 1993 ISBN 82-03-22006-1
[rediger] Eksterne lenker
- Urnes stavkirke i Fortidsminneforeningen
- Urnes Stave Church på Unesco sine sider om verdensarven
- Urnes stavkirke på NRK sine sider «Undervisning»
- Urnes stavkirke i Stavkirke.org
- Tidligere Urnes stolpekirker i Stavkirke.org
- Konservering av kalvariegruppen i Urnes stavkirke på NIKU sine sider om prosjektet
- Urnes i Miljøstatus i Norge
Bryggen i Bergen (1979) · Urnes stavkirke (1979) · Røros (1980) · Helleristningene i Alta (1985) · Vegaøyene i Nordland (2004) · Struves meridianbue1 (2005) · Geirangerfjorden (2005) · Nærøyfjorden (2005) ·
Årstallene angir når stedet ble tatt opp på verdensarvlisten
1 Delt mellom Estland, Finland, Hviterussland, Latvia, Litauen, Moldova, Norge, Russland, Sverige og Ukraina
