Vånd
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Vånd | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Arvicola terrestris |
| Norsk(e) navn: | vånd |
| Hører til: | hamsterfamilien, smågnagere, gnagere |
| Habitat: | helst fuktige områder, gjerne nær vann: enger, våtmarker, innsjø- og elvestrender, også på dyrket mark og i hager. Vinterstid ofte på tørrere mark |
| Utbredelse: | det meste av Europa og store deler av Asia |
Vånden kalles også jordrotte og vannrotte, noe som sier mye om artens levevis. Den kalles av og til også moldvarp, men det skyldes forveksling med en helt annen art. Moldvarpen finnes ikke i Norge. Den tilhører dessuten en helt annen dyregruppe (orden), nemlig insekteterne, og er således i slekt med spissmus og pinnsvin. Årsaken til forvekslingen er nok særlig at begge artene kaster opp små jordhauger ved munningen av sine underjordiske ganger. Våndens jordhauger er imidlertid mer uryddige enn moldvarpens, og de innholder ofte en del gress.
Våndens nærmeste slektninger i Norge er markmus og fjellrotte. De er ganske like av utseende, men skilles enkelt på størrelsen. Vånden er så stor som er rotte, mens de to slektningene har "musestørrelse". For å skille vånden fra rottene kan man se på hale og ører. Våndens hale er bare litt lenger en halve kroppslengden, hodet medregnet, og ørene er ganske små og nesten skjult i pelsen. Rottenes hale er omtrent like lang som kroppen, og ørene er større og "frittstående". Pelsfargen hos vånd er vanligvis mørk, men varierer mye fra gråbrun via brunsvart til nesten svart. Vinterpelsen er litt lysere enn sommerpelsen.
I Norge finnes vånden over det meste av landet, unntatt høyt til fjells, og den mangler på en del øyer.
Vånden er selve gravespesialisten blant norske smågnagere. Den lager store gangsystemer som også kan inneholde både bol og egne rom for lagring av mat. Den graver også ganger i selve markoverflaten, og disse kommer ofte til syne når snøen smelter om våren. Vånden er en glimrende svømmer og kan være under vann i ett minutt av gangen. Hvis den blir skremt når den sitter ved vannkanten og spiser, kan den kaste seg i vannet og forsvinne.
Vånden er først og fremst planteeter, selv om den av og til kan ta litt insekter og andre smådyr. I sommerhalvåret spiser den svært gjerne vannplanter, i tillegg til mange andre grønne planter. Om vinteren er røtter og rotknoller den viktigste føden. I et matlager som var samlet sammen av vånd, ble det i ett tilfelle funnet hele 35 liter poteter, og i et annet tilfelle fant man 20 liter løvetannrøtter. Vånden kan også helt spise opp røttene på busker og trær, som da nærmest blir stående igjen som som kjepper som noen har stukket ned i bakken. På samme måte som markmusa kan den også ringbarke trær på den nederste delen av stammen. Når man så tar med at dens omfattende graveaktivitet nesten helt kan underminere enger, beitemarker og hager, forstår man at våndens virksomhet ofte er upopulær hos mennesker.
Vånden er et sosialt dyr som lever i familiegrupper, men dette gjelder først og fremst hunner og ungdyr. Voksne hanner har et territorium som de forsvarer mot andre voksne hanner. Hunnene får to-tre kull i løpet av sommerhalvåret, og vanlig kullstørrelse er fem til åtte unger. Ungene blir kjønnsmodne etter ca. to måneder, så hunner som fødes på våren, kan få sitt første kull på ettersommeren. Ynglebolet ligger ikke alltid nede i bakken, det kan også ligge på en tue ute i vannet eller på en slags flåte som hunnen bygger av flytende plantedeler.
I fangenskap kan vånden oppnå en alder på tre og et halvt år. Ute i det fri er nok en slik alder svært sjelden, for dødeligheten er høy.
I visse områder kan vånden ha en svært høy bestandstetthet, f.eks. på mange øyer. Slike områder er ettertraktede jaktområder for rovfugler, ugler og rovpattedyr. I perioder kan disse nærmest spesialisere seg på å fange vånd. Som hos mange andre smågnagere kan bestandsstørrelsen hos vånd variere sterkt.
