Viktoriansk tid
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viktoriansk tid er en periode i Storbritannias historie, som omfatter høydepunktet i den industrielle revolusjon og det britiske imperiets største tid. Det defineres gjerne som periode fra 1837 til 1901, da dronning Victoria av Storbritannia regjerte; derav navnet. Mange historikere legger starten på perioden noen år tidligere, da de mener at Reformloven av 1832 markerer inngangen til en ny kulturell æra. Perioden før kalles georgiansk tid, og perioden etter kalles edvardiansk tid.
[rediger] Politikk
Perioden karakteriseres av en lang tid med fred, og konsolidering av økonomien, koloniveldet og industrien. Dette ble midlertidig avbrutt av krimkrigen. Mot slutten av perioden førte den nyimperialistiske politikken til økte konflikter i koloniene, og i tilfellet Sør-Afrika til Boerkrigen. I Storbritannia ble den politiske dagsorden stadig mer liberal, og det var en gradvis dreining mot reformpolitikk og utvidelse av stemmeretten.
Underhuset ble dominert av to partier, de liberale og de konservative (Tories). De ble ledet av henholdsvis William Gladstone og Benjamin Disraeli gjennom store deler av perioden. Det irske spørsmålet spilte en stor rolle i hvordan politikken utviklet seg, spesielt i forhold til Gladstones ønske om å nå fram til et politisk forlik.
I januar 1858 reagerte statsministeren, Lord Palmerston på Orsiniplottet mot den franske keiseren Napoleon III. Bombene som skulle brukes mot ham ble kjøpt i Birmingham, og Palmerston forsøkte å få vedtatt en lov som definerte briters innblanding i slike affærer som forræderi. Han lyktes ikke i dette, og måtte gå av.
I juli 1866 protesterte en folkemengde i London mot Russells avgang som statsminister. De ble stengt ute fra Hyde Park av politiet, og svarte med å rive ned gjerdene og trampe gjennom blomsterbedene. Dette overbeviste Derby og Disraeli om at det trengter ytterligere reformer i parlamentet.
Da Egypt i 1875 trengte valuta for å kunne betjene sin utenlandsgjeld, kjøpte Storbritannai opp landets andeler i Suezkanalen. I 1892 tok britiske styrker kontroll over området langs kanalen for å sikre den viktige handelsruten og veien til India. Egypt ble da gjort til et britisk protektorat.
Det fabianske selskap ble dannet i London i 1884, som en gruppe for intelektuelle fra middelklassen, blant annet Edward Pease, Havelock Ellis og Edith Nesbit, som ønsket å fremme sosialismen. Senere medlemmer inkluderte George Bernhard Shaw og H.G. Wells.
Søndag 13. november 1887 samlet titusener av demonstranter, mange av dem sosialister og arbeidsløse, seg på Trafalgar Square for å protestere mot regjerningen. Politikommissæren Sir Charles Warren beordret bevæpnede soldater og 2000 politikonstabler ut. Det brøt ut opptøyer, og flere hundre ble skadet. Hendelsen ble referert til som blodige søndag.
