AC Milan
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| AC Milan | |||||||||||||||||||||||||||||
| Fullt navn | Associazione Calcio Milan SpA | ||||||||||||||||||||||||||||
| Kallenavn | Rossoneri (Rød-sorte), Il Diavolo (Djevelen) | ||||||||||||||||||||||||||||
| Grunnlagt | 16. desember 1899 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Hjemmebane | San Siro | ||||||||||||||||||||||||||||
| Kapasitet | 85 700 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Styreleder | Silvio Berlusconi | ||||||||||||||||||||||||||||
| Hovedtrener | Carlo Ancelotti | ||||||||||||||||||||||||||||
| Liga | Serie A | ||||||||||||||||||||||||||||
| Annet | 2005–06 Nr. 3 i serie A |
||||||||||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||||||||||
Associazione Calcio Milan er en italiensk fotballklubb fra Milano som spiller i Serie A. AC Milan er en av verdens mest suksessfulle klubber. De har vunnet mesterligaen hele seks ganger, og har 17 Serie A-titler så langt i klubbens historie. Bare Real Madrid har flere mesterligatroféer, mens Juventus er den eneste klubben i Italia som har vunnet flere Scudetti (italienske ligamesterskap). Laget spiller sine hjemmekamper på San Siro, en stadion de deler med byrivalene F.C. Internazionale.
Innhold |
[rediger] Historie
[rediger] Opprinnelse og tidlig historie
Milan ble stiftet i 1899 av engelskmannen Alfred Edwards, og som en anerkjennelse av klubbens opprinnelse har laget beholdt den engelske stavemåten av navnet, altså «Milan» i stedet for «Milano». I de tidligste årene var klubben kjent som Milan Cricket and Football Club, et navn som i 1919 ble forandret til Milan Football Club. I 1938 tvang Mussolinis fascistregime gjennom nok et navnebytte, til Associazione Calcio Milano, et navn som igjen ble forandret rett etter annen verdenskrig, selv om den første delen av navnet ble beholdt. I dag er derfor klubbens fulle navn Associazione Calcio Milan.
På tiden da Milan ble stiftet var ikke fotball en spesielt populær idrett i Italia, og klubben ble derfor også skapt for å promotere fotballsporten i landet, samtidig som stifternes hovedfokus på den tiden var cricket.
Den nye klubben registrerte seg hos det italienske fotballforbundet, og for å ta del i det nasjonale mesterskapet var det nødvendig å finne en bane for hjemmekamper. Stedet ble funnet, og er samme sted som Milano Centrale, Milanos imponerende togstasjon, ligger i dag.
Milan vant sitt første trofé allerede året etter stiftelsen, Medaglia del Re (Kongens medalje). Flere gode år fulgte, og Milan vant det italienske mesterskapet i 1901, 1906 og 1907. Dermed ble Milan også laget som brøt Genoa CFCs seiersrekke, ettersom genoveserne hadde vunnet alle de italienske mesterskapene fram til 1901.
I 1908 førte uenighet mellom klubbens medlemmer angående det store antallet italienere i Milan til stiftelsen av F.C. Internazionale, en ny klubb som var mer åpen for utenlandske spillere.
Etter den tidlige suksessen gikk Milan inn i en tørkeperiode, og vant bare ett trofé mellom 1916, da de vant la Coppa Federale (den føderale cupen) i Italia, et slags nasjonalt mesterskap som ble spilt i årene under første verdenskrig, og 1951. Seieren i Coppa Federale har dog aldri blitt anerkjent som et fullverdig italiensk mesterskap.
[rediger] Etterkrigstiden
I etterkrigstiden var Milan blant de absolutte topplagene i Italia, og vant sitt fjerde Scudetto i 1951, det første siden 1907. Dette Milan-laget, også kjent som Il Grande Milan, hadde spillere som den kjente svenske trioen Gre-No-Li (bestående av Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm), i tillegg til spillere som Lorenzo Buffon - en slektning av Gianluigi Buffon, Cesare Maldini og Carlo Annovazzi.
Etter Scudettoet i 1951 vant Milan Serie A tre ganger til i løpet av 50-tallet; 1955, 1957 og 1959. Lagets laveste plassering mellom 1948 og 1957 var en tredjeplass i Serie A.
Forøvrig kom den mest imponerende enkeltseieren i denne tidsperioden i en kamp mot Juventus i 1950, da Milan slo rivalene fra Torino 7-1 etter blant annet et hat trick av Gunnar Nordahl.
50-tallet var også en god periode for klubben, som da ble trent av legenden Nereo Rocco, også kjent som skaperen av det beryktede catenaccio-systemet. Milan vant Serie A i 1961/62, og ble året etter det første italienske laget som vant serievinnercupen, senere kjent som Mesterligaen, etter å ha slått Benfica 2-1 på Wembley Stadium i London. Kaptein på dette laget var Cesare Maldini, far til den senere Milan-legenden Paolo Maldini, og laget besto ellers av berømte spillere som f.eks. José Altafini og Gianni Rivera.
Allikevel vant Milan færre troféer på 60-tallet enn man skulle tro, mye grunnet byrivalene Inters sterke lag på samme tid. Det neste ligamesterskapet ble vunnet i 1967/68 takket være Pierino Parti, som var toppscorer i Serie A den sesongen, og i 1968 vant laget også Cupvinnercupen for første gang, etter to scoringer av Kurt Hamrin i finalen mot Hamburger SV.
Den følgende sesongen vant Milan nok en mesterligatittel, denne gangen etter å ha slått AFC Ajax 4-1 i finalen, og samme år vant de den interkontinentale cupen ved å slå Estudiantes de la Plata over to dramatiske finale-kamper som endte 3-0 og 1-2.
[rediger] 1970-1986: Den første stjernen, og Serie B
På 70-tallet vant Milan tre italienske cupmesterskap og klubbens andre Cupvinnercup; dog var klubbens egentlige mål det tiende scudettoet, hvilket ville gi laget sin første Stella (stjerne) over klubblogoen på de rød-svarte trøyene. Dette målet ble nesten nådd i 1972/73, men håpet endte med et nederlag for Hellas Verona F.C. på sesongens siste dag.
Milan måtte vente så lenge som til 1978/79 på det tiende scudettoet, da et lag ledet av kaptein Gianni Rivera ledet klubben til nok en ligatriumf. Rivera la opp etter denne sesongen, til stor sorg for Milans supportere.
Etter 1979/80-sesongen ble Milan tvangsflyttet ned til Serie B sammen med S.S. Lazio etter en kampfiksingsskandale som involverte to spillere og klubbpresident Felice Colombo. Milan rykket rett opp igjen sesongen etter, men slet kraftig i Serie A den påfølgende sesongen, og nok et nedrykk var et faktum. Dråpen som nesten fikk begeret til å renne over, og Milan til å gå konkurs, var at Giuseppe Farina, som var president i klubben fra 1982 til 1986, rømte til Sør-Afrika med store deler av klubbens pengebeholdning etter å ha kommet i vanskeligheter med Italias påtalemyndigheter.
[rediger] Berlusconi-æraen
I 1986 ble Milan kjøpt opp av den milanesiske forretningsmannen Silvio Berlusconi, som hadde det mål for øyet å gjøre Milan til verdens beste lag. Han hentet inn treneren Arrigo Sacchi, sammen med de nederlandske stjernespillerne Marco van Basten, Frank Rijkaard og Ruud Gullit, i tillegg til italienske spillere som Roberto Donadoni, Carlo Ancelotti og Giovanni Galli. Milan hadde fra før av spillere som Franco Baresi og det unge forsvarstalentet Paolo Maldini i klubben, og grunnlaget ble lagt for det som skulle bli klubbens mest suksessfulle æra gjennom alle tider.
Fansen måtte ikke vente lenge på suksess: Allerede i 1987/88 vant Milan Serie A igjen, og den følgende sesongen vant klubben sin tredje Serievinnercup-tittel etter å ha slått Steua Bucuresti 4-0 i finalen i Barcelona, i tillegg til en ny seier i den Interkontinentale cupen etter en 1-0-seier mot National de Medellin i finalen.
Laget vant Serievinnercupen igjen den følgende sesongen med en 1-0-seier mot Benfica i finalen, og var i perioden mellom 1988 og 1996 sannsynligvis det beste fotballaget i verden, først under Sacchi og deretter under Fabio Capello. Capellos Milan ble kjent som Gli Invincibili (de uovervinnelige), og satt en nærmest uslåelig rekord da de mellom 1991 og 1992 spilte 58 kamper på rad uten å tape. Mye av grunnen til dette var den fantastiske backrekka, anført av Franco Baresi, Alessandro Costacurta og Paolo Maldini.
Milan vant i denne perioden Serie A tre ganger på rad mellom 1992 og 1994, og spilte i Champions League-finalen tre år på rad, fra 1993 til 1995. I 1993 ble de slått av Olympique Marseille i en omstridt finale, i 1994 vant Milan 4-0 mot Barcelona i det som kanskje er klubbens beste kamp gjennom alle tider, før laget tapte nok en finale 0-1 mot Ajax i 1995. Nok et ligamesterskap ble vunnet i 1995/96, da laget hadde stjernespillere som Roberto Baggio og Zvonimir Boban.
Fabio Capello forlot Milan i 1996, og klubben hentet da inn Oscar Washington Tabarez som ny trener. Laget slet med å spille under den nye treneren, og klubbledelsen hentet til slutt tilbake Arrigo Sacchi som trener. Dette ble ikke noen større suksess, og Milan endte til slutt på en sjokkerende ellevteplass i Serie A. Det ble ikke noe bedre sesongen etter, selv om ledelsen da byttet ut Sacchi med Capello. Laget ble slått 1-6 av Juventus på hjemmebane og kom på tiendeplass i Serie A. Dette var uakseptabelt for en klubb som Milan, og Capello måtte forlate Milan for andre gang i karrieren.
Neste sesong kom treneren Alberto Zaccheroni til klubben, sammen med spillere som Oliver Bierhoff og Thomas Helveg. Zaccheroni førte Milan til et sekstende ligamesterskap i 1998/99, kanskje det mest overraskende i klubbens historie, ettersom de lå bak Lazio på tabellen inntil det bare var et par kamper igjen på tabellen, og aldri var regnet blant favorittene til ligatittelen.
[rediger] Ancelotti-årene
Resten av årene med Zaccheroni var uten de store suksessene, og det var ikke før i 2002/03, med lagets nye trener Carlo Ancelotti ved roret, at Milan fikk smake suksess igjen. Laget var kraftig forsterket de senere årene med blant annet spillere som Filippo Inzaghi, Alessandro Nesta, Rui Costa, Andrea Pirlo og Clarence Seedorf, og denne sesongen vant Milan Mesterligaen for sjette gang, etter å ha slått erkerivalene Juventus på straffespark i finalen. Denne finalen ble forøvrig spilt på Old Trafford i Manchester, og Paolo Maldini var kaptein for laget, 40 år etter at hans far Cesare løftet det samme troféet på Wembley i London. Samme sesong vant Milan den italienske cupen, og laget kom også på tredjeplass i Serie A.
Den neste sommeren kjøpte Milan inn et ukjent brasiliansk stjerneskudd ved navn Kaká, en spiller som skulle vise seg å bli særdeles viktig den kommende sesongen, da Milan vant klubbens søttende Serie A-tittel. Alt var allikevel ikke bra denne sesongen, for etter først å ha slått Deportivo la Coruna 4-1 på San Siro, klarte laget å tape 0-4 i returoppgjøret i Spania og dermed ryke ut av Mesterligaen allerede i kvartfinalen.
Neste sesong ble en gedigen skuffelse for Milan, som mistet både Serie A- og Champions League-titlene på målstreken. I Serie A lå de likt med Juventus bare et par kamper før sesongen var slutt, bare for å gå på et ydmykende 0-1-tap på hjemmebane mot nettopp Juventus i en av de siste kampene det året. Enda verre skulle det bli i Mesterligafinalen den samme våren, da Milan ledet 3-0 til pause mot Liverpool, bare for å miste hele ledelsen i andreomgang. Kampen gikk til slutt til straffesparkkonkurranse, hvor Milan tapte 3-2.
Den følgende sesongen ble nok en skuffelse, selv om Milan bekreftet sin posisjon som det sterkeste laget i Europa etter årtusenskiftet ved å slå Bayern München i 16-delsfinalene i Mesterligaen. Dermed var Milan den eneste klubben i Europa som deltok i kvartfinalene i turneringen i hver sesong mellom 2002/03 og 2005/06. Allikevel ble laget slått ut av FC Barcelona i semifinalene, og kom igjen på andreplass i Serie A.
[rediger] Calciopoli
Milan var en av klubbene involvert i Calciopoli-skandalen i 2006, men slapp i motsetning til rivalene Juventus unna tvangsnedrykk til Serie B. Milans straff var i utgangspunktet 44 poeng trukket fra lagets samlede poengsum i Serie A 2005/06, hvilket ville bety at klubben ikke fikk delta i Mesterligaen, og at laget måtte starte Serie A 2006/07 med -15 poeng. Gjennom anker ble denne straffen redusert til 30 poeng trukket fra for sesongen 2006/07, og at laget startet 2006/07-sesongen med -8 poeng. Vise-president Adriano Galliani ble i utgangspunktet utestengt fra all fotball i et år, men denne straffen ble senere redusert, og han kunne derfor ta opp igjen sine offisielle aktiviteter i Milan 23 desember 2006.
Hovedårsaken til Milans straff var påstander om at Galliani ved et par anledninger skulle ha instruert en klubbansatt til å gjøre avtaler med dommerforeningens sekretær Manfredi Martino om utvelgelsen av dommere til Milans kamper. Bevisene som forelå for dette var relativt tynne, og i motsetning til de andre involverte klubbene var det snakk om et par enkeltkamper, ikke et organisert system. Dermed var Milans straff også den mildeste.
[rediger] Klubbfarger og drakter
Siden Milan ble stiftet har klubbfargene vært rødt og svart. Rødt fordi det er djevelens farge (ergo kallenavnet 'Diavolo'), og svart for å skremme motstanderne. Klubblogoen inneholder klubbfargene og flagget til byen Milano.
Hjemmedrakten har røde og svarte striper, mens bortedraktene alltid har vært helhvite. Dagens drakter blir laget av sportsutstyrprodusenten Adidas, og klubbens trøyesponsor er det østerrikske selskapet bwin.
[rediger] Hjemmebanen
Lagets nåværende stadion heter San Siro, en imponerende bygning som tar opptil 85 000 tilskuere. Hjemmebanen deles med byrivalene Inter, og dens offisielle navn er Stadio Giuseppe Meazza, etter Inter-legenden Giuseppe Meazza. Generelt brukes navnet San Siro av Milan-fansen, mens Inter-supporterne foretrekker Giuseppe Meazza. San Siro er kjent for å ha en fantastisk atmosfære, ettersom tribunene befinner seg svært nært banen. Allikevel har Milan annonsert at klubben har konkrete planer om å bygge en ny hjemmebane for laget, basert på Arena AufSchalke i Tyskland, ettersom San Siro er i ferd med å bli foreldet og klubben gjerne vil ha eierskap i sin egen hjemmebane. Giuseppe Meazza er eid av byen Milano, og dette vanskeliggjør modernisering av anlegget.
[rediger] Spillerstall
Navn og trøyenummer oppdatert 4. februar 2007.
| Milan – spillerstallen 2006–07 |
|---|
| Målmenn |
|---|
 1 Dida |
 16 Zejiko Kalac |
 26 Marco Storari |
| 29 Valerio Fiori |
| Forsvarsspillere |
|---|
| 2 Cafu |
| 3 Paolo Maldini (Kaptein) |
 4 Kakhaber Kaladze |
| 5 Alessandro Costacurta (Visekaptein) |
| 13 Alessandro Nesta |
 17 Dario Šimić |
 18 Marek Jankulovski |
| 19 Giuseppe Favalli |
 24 Leandro Grimi |
| 25 Daniele Bonera |
| 44 Massimo Oddo |
| Midtbanespillere |
|---|
| 8 Gennaro Ivan Gattuso |
 10 Clarence Seedorf |
 20 Yoann Gourcuff |
| 21 Andrea Pirlo |
| 22 Kakà |
| 23 Massimo Ambrosini |
| 27 Serginho |
| 32 Cristian Brocchi |
| Angrepsspillere |
|---|
| 7 Ricardo Oliveira |
| 9 Filippo Inzaghi |
| 11 Alberto Gilardino |
| 15 Marco Borriello |
| 99 Ronaldo |
[rediger] Toppscorere gjennom alle tider
| Spiller | Mål | Sesonger |
|---|---|---|
| Gunnar Nordahl | 221 | 8 |
| Andrij Sjevtsjenko | 173 | 7 |
| Gianni Rivera | 164 | 19 |
| Josè Altafini | 161 | 7 |
| Aldo Boffi | 136 | 9 |
| Marco Van Basten | 124 | 6 |
| Giuseppe Santagostino | 106 | 11 |
| Pierino Prati | 102 | 7 |
| Louis Van Hege | 98 | 7 |
| Albertino Bigon | 90 | 9 |
| Nils Liedholm | 89 | 12 |
| Renzo Burini | 88 | 6 |
| Pietro Paolo Virdis | 76 | 5 |
| Marco Simone | 75 | 9 |
| Filippo Inzaghi (*) | 75 | 5 |
| Aldo Cevenini I | 73 | 7 |
| Pietro Sante Arcari | 70 | 6 |
| Daniele Massaro | 70 | 9 |
| Giovanni Moretti | 68 | 8 |
| Angelo Benedicto Sormani | 65 | 5 |
(*) Fremdeles aktiv i Milan.
[rediger] Kjente spillere
| Bilde:FIFA World Cup trophy.png | Verdensmestere |
| * | Nåværende Milan-spiller |
| ** | Tidligere Milan-spiller, nå i annen klubb |
| *** | Spillere som ble trenere |
[rediger] Italienske spillere
|
|
|
[rediger] Utenlandske spillere
[rediger] Europa
|
Nederland
Frankrike
Sverige
|
Danmark
England
Tyskland
Belgia
Kroatia
|
Norge Portugal
Romania
Spania
Hviterussland
Tsjekkia
Georgia
Montenegro
|
Skottland
Sveits
Tyrkia
Ukraina |
[rediger] Sør-Amerika
|
Brasil
|
Argentina
|
Uruguay
Peru
|
[rediger] Afrika
|
Liberia |
Nigeria
|
[rediger] Meritter
[rediger] Offisielle
- Serie A: 17
- Coppa Italia: 5
- Supercoppa Italiana: 5
- Serievinnercupen-Mesterligaen: 6
- Cupvinnercupen: 2
- 1967/68 - 1972/73
- Den europeiske supercupen: 4
- Den interkontinentale cupen: 3
- Mitropa Cup: 1
- Serie B: 2
[rediger] Andre troféer
[rediger] Uoffisielle
- Den latinske cupen: 2
- Medaglie del Re: 2
- Mundialito Clubs: 1
- Trofeo Luigi Berlusconi: 8
- Trofeo TIM: 2
[rediger] Eksterne lenker
- ACMilan.com - Offisiell hjemmeside
- AC Milan – Milanfan
- ACMilan.no – Norsk uoffisiell supporterklubb
- Ultras AC Milan - Videoblog
Serie A 2006/07Ascoli | Atalanta | Cagliari | Catania | Chievo | Empoli | Fiorentina* | Inter | Lazio* | Livorno | Messina | Milan* | Palermo | Parma | Reggina* | Roma | Sampdoria | Siena** | Torino | Udinese
Merknader: – Fire klubber starter sesongen med minuspoeng etter dommerskandalen i 2006:
* Milan: 8 poeng; Lazio: 3 poeng; Reggina: 11 poeng; Fiorentina: 15 poeng.
** Siena straffet med 1 poeng for økonomiske forhold.
AFC Ajax | Arsenal FC | FC Barcelona | Bayer Leverkusen | FC Bayern München | Borussia Dortmund | Juventus FC | Liverpool FC | Manchester United | Olympique Lyon | Olympique Marseille |
Paris Saint-Germain | AC Milan | Inter Milan | PSV Eindhoven | FC Porto | Real Madrid | Valencia CF
AEK Athen | RSC Anderlecht | Arsenal FC | FC Barcelona | FC Bayern München | SL Benfica | Girondins Bordeaux | Celtic FC | Chelsea FC | CSKA Moskva | Dinamo Kiev | Galatasaray |
Hamburger SV | Internazionale | FC København | Levski Sofia | Lille OSC | Liverpool FC | Olympique Lyon | Manchester United | AC Milan | Olympiakos | FC Porto | PSV Eindhoven |
Real Madrid | AS Roma | Sjaktar Donetsk | Spartak Moskva | Sporting Lissabon | Steaua Bucuresti | Valencia CF | Werder Bremen
Andre sesonger: 2003/2004 | 2004/2005 | 2005/2006 | 2006/2007
