Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Repubblica Italiana Republikken Italia

Flagg	Riksvåpen

Offisielt språk:	Italiensk¹
Hovedstad:	Roma
Styreform: President: Statsminister:	Demokratisk republikk Giorgio Napolitano Romano Prodi
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 70 301 230 km² 2,4 %
Befolkning: Totalt (2002) Tetthet	Rangert som nr. 22 57 715 625 191,6/km²
HDI:	0,934 (rangert som nr. 18)
Uavhengighet fra: Dato	- 1861
Valuta:	Euro² `(EUR)`
Tidssone:	UTC +1
Nasjonaldag:	2. juni
Nasjonalsang:	«Fratelli d'Italia»
Toppnivådomene:	.it
Kart over Italia:
¹Fransk er også offisielt språk i Aostadalen og tysk er det samme i Sør-Tirol ²Før 1999: Italiensk lira

Republikken Italia er en republikk ved Middelhavet i det sydlige Europa. Den omfatter en støvelformet halvøy og to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Den grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G8. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium.

[rediger] Historie

[rediger] Tidlig historie

Den første kjente italieneren må vel sies å være ismannen Ötzi som ble overrasket av dårlig vær i yngre steinalder helt nord i landet. En lang rekke folkestammer var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 500-1000 f.Kr.

På Posletta bodde det grupper av keltere
I Toscana og Umbria bodde etruskerne
Ulike italiske stammer bodde i Lazio og Campania. Av disse var romerne de mest kjente.
På Sicilia bodde det ulike folkeslag, slik som sikanere og sikuler
Greske nybyggere hadde grunnlagt en lang rekke byer i Sør-Italia og Sicilia, slik som Siracusa, Catania, Messina, Taranto og Napoli.
Nybyggere fra Karthago hadde kontroll over den vestlige delen av Sicilia, med viktige kolonier som Mozia og Palermo.

[rediger] Grekere, karthagere og romere

Utdypende artikkel: Punerkrigene

På slutten av 400-tallet utkjempet grekerne og karthagerne flere kriger mot hverandre om herredømmet over Sicilia. Samtidig vokste byen Roma frem som et sentrum midt på halvøya. Herfra erobret de stadig større deler av Italia, helt til de på slutten av 200-tallet kom i konflikt med Karthago, som de utkjempet flere kriger med, de såkalte puniske krigene. Den siste krigen førte til at Karthago ble fullstendig utslettet.

[rediger] Romerriket

Utdypende artikkel: Romerriket

Dermed kunne romerne bygge ut sitt herredømme over Middelhavet, og i tida omkring Kristi fødsel behersket de Europa nord til Rhinen og Donau, vest til Atlanterhavet samt Nord-Afrika, Midt-Østen og Lille-Asia. Samtidig forlot Roma sin republikanske styreform og ble et keiserdømme. Under Trajan nådde riket sin største utstrekning, og hadde da slukt England, Wales, Romania og Irak i tillegg til tidligere erobringer. Romerne bygde veier, akvedukter, teatre, store stadionanlegg og anla byer over hele sitt rike. Hovedstaden Roma var en millionby hvor en del av innbyggerne levde i enorm luksus.

[rediger] Romerrikes fall

Romerriket skulle imidlertid etterhvert svekkes av indre rivninger. På 300-tallet ble riket delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. Samtidig ble kristendommen, som tidligere hadde vært forfulgt, tillatt og etterhvert statsreligion. Rundt år 400 ble halvøya herjet av germanske folkestammer som rev riket fra hverandre, drepte en stor del av befolkningen og satte kultur og samfunnsliv tilbake. I 476 opphørte det vestromerske hahaha...

[rediger] Fremmede erobrere

I 535 gikk så den bysantinske hærføreren Belisarius i land i Sør-Italia og erobret halvøya. Imidlertid kom nok en stamme inn i Italia få år etter, nemlig langobardene. I århundrer fremover var halvøya delt mellom disse to, inntil Nord- og Sentral-Italia ble erobret av frankerne på slutten av 700-tallet. Samtidig vokste kirken fram til å bli en maktfaktor. I 827 gikk araberne i land på Sicilia, og brukte resten av århundret på å erobre denne rike øya. Her ble en rik kultur utviklet.

[rediger] Byene gjenoppstår

I sumpområdene i Veneto vokste byen Venezia fram til å bli et sentrum for handelen mellom øst og vest. Konflikten mellom paven og den tysk-romerske keiseren som overtok dominansen etter Frankerriket dominerte italiensk politikk gjennom hele middelalderen. På 1000-tallet etablerte franske normannere en stat i Sør-Italia, og derfra gjenerobret de Sicilia fra araberne. Sicilia skulle senere falle først i franske, så i spanske hender på 1200-tallet.

I middelalderen vokste også en rekke andre byer frem. Pisa og Amalfi var tidlige stormakter, men også Milano, Napoli og andre byer var viktige. På 1200-tallet og framover var Genova og Venezia de to dominerende handelsbyene i Middelhavet, mens ullproduserende byer som Firenze og Siena i Toscana også oppnådde stor rikdom.

[rediger] Renessansen

I den rike handelsbyen Firenze oppsto den kulturelle, kunstneriske og filosofiske strømningen renessansen (ital: rinascimento, gjenfødelse) i løpet av 1400-tallet, noe som utløste en enestående kulturell blomstring. Denne blomstringen var dels basert på ullindustri, dels på handel og industri i området. Familen Medici, som kontrollerte Firenze i århundrer, var så rike at til og med den franske kongen skyldte dem penger.

[rediger] En nedgangstid

1500-tallet var imidlertid en nedgangstid, hvor byer som Venezia mistet innflytelse, med oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India begynte verdenshandelen å gå andre veier. Tyrkernes styrkede stilling på Balkan var også en trussel. Imidlertid utvidet Venezia landområdene sine, og kontrollerte snart det meste av det nordøstlige Italia. Den franske invasjonen på 1520-tallet førte til store ødeleggelser. Også tyrkisk og nordafrikansk piratvirksomhet anrettet ødeleggelser, massedrap og slaveri. Spania styrket i denne perioden sitt nærvær på halvøya, og kontrollerte hele Sør-Italia, samt f.eks. byen Milano i nord. Spanjolene beholdt sitt grep om Italia på 1600-tallet, men med den spanske arvefølgekrigen på begynnelsen av 1700-tallet trådte Østerrike inn på arenaen, og kontrollerte snart store områder i Italia. I hele denne perioden blomstret imidlertid musikk, maleri og arktitektur, og Italia beholdt sin kulturelle lederposisjon i Europa. En stat som etterhvert oppnådde stor innflytelse, var den nordvestlige staten Piemonte, men sin hovedstad i Torino.

[rediger] Napoleonskrigene

Napoleons invasjon av halvøya i 1797 gjorde ende på Venezia og de øvrige statene på halvøya. Ved Wienerkongressen i 1815 ble noen av monarkiene gjenopprettet, mens andre ble oppslukt av Østerrike, som etterhvert kontrollert det meste av Nord-Italia.

[rediger] Risorgimento

På 1800-tallet oppsto imidlertid ideen om Italias enhet, og friheltshelten Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-tallet en væpnet kamp for å forene Italia, basert på støtte fra Piemonte og Frankrike. Den italienske gjenforeningen ble kalt risorgimento. Østerrike måtte avstå Lombardia i 1859 etter fransk inngripen, og Veneto kom etter i 1866. I 1871 benyttet italienerne sjansen til å erobre den siste staten, nemlig Pavestaten, og Roma ble erklært som hovedstad i det gjenforente Italia. Den nye staten var imidlertid svært sammensatt, med store språklige, kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller og med en velutviklet lokal identitet i regionene.

[rediger] 1. verdenskrig

Italia trådte inn i den 1. verdenskrig på de alliertes side, og målet var å sikre seg områder i Østerrike-Ungarn. Imidlertid gikk krigføringen dårlig, og det meste av kampene foregikk på den italienske siden av grensen. Ved freden i Versailles fikk imidlertid Italia det som i dag er regionene Trentino-Alto Adige, inkludert en tysktalende minoritet, og Friuli-Venezia-Giulia, inkludert Trieste. I tillegg sikret Italia seg Istria-halvøya i dagens Kroatia, noen av de dalmatiske øyene og noe senere byen Rijeka.

[rediger] Fascistene

I 1922 utnyttet Benito Mussolini misnøyen etter 1. verdenskrig til å ta makten. Han utviklet en ny type autoritær stat, og forfulgte hensynsløst opposisjonelle. I 1929 inngikk han en avtale med Vatikanet, og dermed ble Vatikanstaten skapt i hjertet av Roma. På 1930-tallet inngikk Mussolini et samarbeid med Adolf Hitlers Tyskland. I 1939 ble Albania angrepet og okkupert av Italia, mens et angrep mot Hellas mislyktes. I 1940 gikk Italia med i krigen på tysk side, og invaderte det sørøstlige Frankrike og Corsica. Italia ble også innviklet i den kompliserte krigen i Nord-Afrika, og måtte be om tysk hjelp for å hindre katastrofe. I 1943 måtte imidlertid italienerne evakuere Nord-Afrika, og samme år invaderte de allierte Sicilia. Krigen ble dermed ført på hjemlig jord. Sommeren 1944 falt Roma, mens de nordligste delene forble okkupert fram til krigsslutt.

[rediger] Etterkrigstid

I 1946 ble monarkiet avskaffet ved folkeavstemning. Etterkrigstida var en økonomisk oppgangstid uten like, og ny industri oppsto i de rike nordlige delene. Fra det fattige sør utvandret folk til nord og til utlandet. Politisk var all makt i hendene på det kristelig-demokratiske partiet, som ved hjelp av alliansebygging klarte å holde seg ved makten og hindre Vest-Europas største kommunistparti noen som helst innflytelse. På slutten av 80-tallet førte imidlertid en rekke korrupsjonsskandaler til en omveltning i det politiske landskapet som førte til at kristeligdemokratene gikk i oppløsning, og nye krefter kom til.

I 1999 innførte Italia euro'en.

[rediger] Politikk og styresett

Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei Deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica). Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.

Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra begge kamre og må godkjennes av begge.

Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.

I det foreløbige resultatet fra parlamentsvalget i 2006 fikk Romano Prodi og Union-koalisjonen knappest mulig flertall. Statsminister Silvio Berlusconi fra det høyreorienterte partiet Forza Italia erkjente først ikke nederlaget, men etter valgresultatet ble kontrollert måtte han gi seg.

[rediger] Administrativ inndeling

Regioner og provinser

Italia er delt i 20 regioner (regioni). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble oppretta i 1970 (administrasjonssentrum i parentes):

* Autonome regioner

På neste nivå er regionene delt i til sammen 95 provinser (provincias). To av provinsene (Bolzano og Trento) har særlige privilegier. Tredje nivå består av kommunene (communi) - ca. 8000 i tallet.

[rediger] Geografi

Italia består hovedsakelig av den apenniniske halvøy, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav.

Fjellkjeden Apenninene strekker seg langs store deler av halvøya til den møter Alpene i nordvest. I nord ligger også Po-sletten, som dreneres av elven Po og dens mange bielver fra Alpene, Apenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiberen, Adige og Arno.

Det høyeste punkt er Monte Bianco (fr. Mont Blanc), 4.810 m.o.h., men vel så kjente er Italias vulkaner: Den sovende vulkanen Vesuv nær Napoli og den aktive Etna på Sicilia.

Største byer (innbyggertall fra 1997):
Roma 2.650.300 innbyggere
Milano 1.303.900 innbyggere
Napoli 1.045.900 innbyggere

Største øyer:
Sicilia 25.708 km²
Sardinia 24.090 km²

Lengste elver:
Po 670 km
Adige 410 km
Tiber 405 km

Største innsjøer:
Lago di Garda 370 km²
Lago Maggiore 212 km²
Lago di Como 146 km²

Høyeste fjell:
Monte Bianco 4.810 moh
Monte Rosa 4.634 moh
Monte Cervino 4.478 moh
Monte Gran Paradiso 4.061 moh

Største vulkaner:
Etna 3.323 moh
Vesuv 1.277 moh

Italia er delt inn i 20 regioner: Abruzzo, Basilicata, Calabria, Campania, Emilia-Romagna, Friuli-Venezia Giulia, Lazio, Liguria, Lombardia, Marche, Molise, Piemonte, Puglia, Sardinia, Sicilia, Toscana, Trentino-Alto Adige, Umbria, Valle d'Aosta og Veneto.

Viktige byer er: Ancona, Assisi, Bari, Bologna, Bozen, Firenze, Genova Livorno, Milano, Napoli, Orvieto, Padova, Palermo, Pisa, Ravenna, Roma, Siena, Torino, Venezia og Verona.

[rediger] Økonomi

Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det underutviklede syd (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med omlag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemsskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer.

Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20-30 åra.

De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den italienske liren.

Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi, og landet er blant verdens mest besøkte land.

[rediger] Demografi

Utdypende artikkel: Italias demografi

Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidolertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Syd-Tirol, den nordligste halvparten av Trentino-Alto Adige, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Alto Adige. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen Alghero på Sardinia snakkes det katalansk.

Det italienske språket er imidlertid ikke homogent, det finnes til dels store dialektforskjeller. Av og til ser man at veneziansk, napolitansk, siciliansk og andre dialekter regnes som egne språk. De har for eksempel egne Wikipedia-versjoner. Forskjellene mellom dialektene og standardspråket kan være svært mye større enn mellom f.eks. norsk og svensk. Likevel har italiensk standardspråk stor og økende innflytelse.

Tidligere fikk de katolske italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring. Dermed finnes det italienske emigrantsamfunn både i Amerika, spesielt USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Også i land som Tyskland, Belgia og Frankrike finnes det mange italienere.

Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv invandring som har gjort landet mer multietnisk.

Folketettheten er den 5 høyeste i Europa. Slik som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia, (rundt Milano) og Campania, (rundt Napoli).

[rediger] Kultur

Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.

Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.

Komponister som Giovanni da Palestrina, Claudio Monteverdi, Arcangelo Corelli og Antonio Vivaldi preget barokken, mens romantikere som Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini videreutviklet den italienske opera slik vi kjenner den i dag.

[rediger] Media

Helt fra fascismen av har politikerne som til enhver tid har sittet med makten, kontrollert og sensurert det statlige kringkastningsselskapet Radiotelevisione Italia (RAI). RAI har tradisjonelt sett vært en del av propagandamaskineriet for å konsolidere makten.

På 1980-tallet eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet, og tidligere statsminister Silvio Berlusconi kjøpte opp flere lokale tv-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canal 5, Italia 1 og Rete 4.

I 2006 kom den internasjonale, kommersielle kanalen SKY (eies av Rupert Murdoch) på banen i Italia. De har foreløpig ikke det største fotfestet, da de kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april.

I forhold til Norge er Italia et svært lite avislesende land. De største avisene heter La Repubblica, Il Messaggero, Il Sole, Corriere della Sera og La Stampa, men ingen av dem er større enn for eksempel Verdens Gang. Det er først og fremst fjernsynet som har betydning i forhold til å engasjere de italienske massene.

Journalister i den italienske fjernsynskanalen RAI uno, den største statlige kanalen, opplever nærmest daglig en form for sensur av sine overordnede. Disse sensur-forsøkene samler fagforeninga Usigrai i en oversikt som de kaller il libro bianco (den hvite boka).