Alf Kaartvedt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Alf Kaartvedt (født 2. mars 1921 i Bergen) er norsk historiker og professor, spesialist i norsk politisk historie fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til første verdenskrig.

Studiene hans ble avbrutt ved den tyske okkupasjonsmaktens stenging av Universitetet i Oslo, men gjenopptatt etter 1945. Ved universitet var det professor Sverre Steen som tjente som hans største inspirasjonskilde og viktigste veileder. Studiene ble etterfulgt av noen år der han var oppdragshistoriker.

Etter å ha tatt den filosofiske doktorgrad på en avhandling om kampen mot parlamentarismen i Norge forut for 1884, ble Kaartvedt i 1957 den første professor i historie ved Universitetet i Bergen, sammen med Knut Mykland. Han ytet deretter uvurderlige bidrag til oppbyggingen av Historisk institutt.

Allerede tidlig i professorkarrieren markerte han seg som en av Norges fremste historikere, og han anerkjennes som en skrivekunstens og spissformuleringenes mester.

Kaartvedt gikk av med pensjon i 1988, men forble en travel professor emeritus frem til 1995, da han etter sine bidrag til bind 1 av Norsk utenrikspolitikks historie valgte å avslutte sin aktive historikerkarriere. Senere har det bare kommet noen mindre artikler fra hans hånd.

[rediger] Eksterne lenker

• Søk etter publikasjoner av Alf Kaartvedt i biblioteksdatabasen BIBSYS