Astronomisk navigasjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Astronomisk navigasjon har blitt brukt av skip til å besteme sin posisjon siden seilskutetiden.
En eller flere stjerner, planeter, månen eller solen benyttes og høyden måles med sekstant fra horisonten og opp til himmellegemet. Deretter regnes det ut hva høyden skulle vært i henhold til skipets bestikk. Forskjellen mellom det beregnede og observerte brukes til å besteme posisjonen. Observasjonen tegnes ut i plottekart og skipets breddegrad leses av. En god observasjon (god horisont, god observasjonsplattform) gir en nøyaktighet på +/- en nautisk mil. I kombinasjon med nøyaktig klokke kan man også beregne skipets lengdegrad i observasjonsøyeblikket.
For å kunne ta en astronomisk observasjon må en kunne se horisonten, derfor gjøres det mest når skip seiler over åpent hav. Det er også ute på havet at astronomisk navigasjon er mest aktuelt. Inne ved kysten har man mange faste merker å navigere etter.
Navigasjon ved hjelp av stjerner og planeter gjøres i grålysningen da både himmellegemet og horisonten er synlig. I gamle dager da flygere brukte sekstant til posisjonsbestemmelse, ble det benyttet sekstanter med belyst kunstig horisont.
I dag er det få som bruker denne form for navigasjon på grunn av elektroniske hjelpemiddel. GPS (Global Positioning System) har så godt som overtatt og er mye mer nøyaktig (+/- 20 meter eller bedre, altså omlag 100 ganger mer nøyaktig enn en sekstantobservasjon). Men alle som utdannes som navigatør for skip lærer astronomisk navigasjon. Det foregår også opplæring i forbindelse med fritidsbåtskippersertifikat, D5LA, mest for langturseilere som vil bruke astronomisk navigasjon som en "back up" ved lange turer over havet.
Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
