Begravelse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En begravelse er en seremoni som markerer en persons død. Seremonien er fra grunnen av religiøst motivert, men i den senere tid er det religiøse med den mer i bakkant i mange kulturer. I dag brukes den av de fleste som en mulighet for et siste farvel til den døde.
Det finnes to hovedtyper begravelse: Inhumasjon og urnenedsettelse. I førstnevnte begraves avdøde intakt, ofte i en kiste (derav det alternative navnet kistebegravelse), mens i sistnevnte kremeres avdøde, og urnen med aske settes ned i bakken.
Begravelse er sammen med kremasjon den eldste og mest utbredte måte å håndtere lik på. Den er den minst ressurskrevende av de to, og ble derfor hyppig brukt i tidlige kulturer.
Innen jødedom, kristendom og islam anses begravelse som den mest korrekte måte å håndtere lik på. Dette er knyttet til tanken om at legemet ikke skal ødelegges, men på naturlig måte bli til jord. Kremasjon sees som en fornektelse av tanken om legemets oppstandelse, og dermed av handling som trosser den guddommelige vilje. I nyere tid har kremasjon også blitt mer vanlig blant kristne, mest på grunn av at man av hensyn til plassmangel i store byer har måttet innta en mer pragmatisk holdning.
I enkelte kirkesamfunn, spesielt Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. Dette finner ikke sted i protestantiske kirker, ettersom man der ikke ber for avdøde personer.
Forskjellig bruk av begreper.
Gravferd, begravelse, bisettelse og kremasjon er begreper som ofte blir brukt forskjellig. Begravelsesbransjen i Norge holder seg til følgende:
Gravferd er et samlebegrep som omfatter begravelse og bisettelse. Begrepet begravelse benyttes i de tilfeller der man legger liket i en grav uten at det er utsatt for noen form for destruktive påvirkniner. Begrepet bisettelse benyttes i de tilfeller man kremerer (brenner) liket, samler asken i en urne og enten begraver urnen eller "sprer asken for vinden".
Innhold |
[rediger] Massebegravelser
Under ekstreme forhold er det ikke uvanlig at man tyr til massebegravelser. Historisk er dette særlig knyttet til epidemier og slag; i moderne tid forbinder man det spesielt med krigsforbrytelser som skjules ved at ofrene legges i bortgjemte massegraver. I slike tilfeller er det normalt en minimal seremoni eller ingen seremoni i det hele tatt.
Det har også vært vanlig, og er det fortsatt i enkelte deler av verden, at fattige gravlegges i store fellesgraver i stedet for i individuelle graver.
Det er en gammel oppfatning at det å hvile i en massegrav er noe nedverdigende, og man har derfor i mange tilfeller gravet opp de døde og plassert dem i individuelle graver. Dette er spesielt synlig på krigskirkegårder etter første og andre verdenskrig, hvor de fleste døde på slagmarken først ble gravlagt i massegraver eller grøfter, og etter at krigen var over ble de flyttet til individuelle graver på en krigskirkegård.
[rediger] Askespredning
En del ønsker å spre asken etter en kremasjon i naturen. Dette er regulert i norsk lovverk, og søknad om dette må sendes til Fylkesmannen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning [1], men seremonien Humanistisk gravferd kan avholdes.
