Islam
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.| Del av en serie artikler om Islam |
| Islams fem søyler |
|
Trosbekjennelsen • |
| Biografier |
| Tekster og andre troskilder |
|
Tawhid • Koranen • Sunnah • Hadith • Teologi • Fiqh • Muhammeds liv • Sharia |
| Islamske retninger |
| Religiøse ledere |
| Islamsk arkitektur |
| Islams hellige byer |
| Samfunn |
|
Historie • Filosofi • Kunst • Kalender • Høytider • Kvinner • Politikk • Islamisme |
| Se også |
|
Bahai • Drusere • Fatwa • Kalif • Islam i Norge |
Islam (arabisk: الإسلام; al-'islām ) er en monoteistisk religion. Islam baserer seg på profeten Muhammeds (født 570) lære, som han forkynnet på den arabiske halvøya tidlig på 600-tallet. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som Islams grunnlegger men som gjenreiseren av den opprinnelige monoteistiske religionen til Adam, Abraham, Jesus og de andre profetene, hvis lære hadde blitt forvridd eller misforstått med tiden. I likhet med blant annet Jødedommen og Kristendommen telles Islam som en av de Abrahamittiske religionene
Muslimer tror Gud (arabisk: {الله; Allāh}}), gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Guds siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for Islam.
I dag er Islam den nest største religionen i verden med mellom 1,3 og 1,5 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befokningen (se Islam i Norge).
Innhold |
[rediger] Etymologi
Basen til ordet «Islam» er den arabiske trikonsonantale roten S-L-M (س-ل-م; Sīn-Lām-Mīm), et arabisk morfem hvis basale betydning er «trygghet»/«fred». En avledning av denne roten er verbet «aslama» som betyr; «å akseptere»/«å overgi seg»/«å underkaste seg». Islam er et "verbalsubstantivet" avledet av verbet «aslama» og betyr bokstavelig; «aksept»/«overgivelse»/«underkastelse». I denne sammenheng aksept av, og overgivelse og underkastelse til Gud.
Basen til ordet «muslim» ligger i samme trikonsonantale rot som Islam, س-ل-م, og er et "verbalsubstantivet" av verbet salima, som har en mer spesifik betydning av «å underkaste seg» enn verbet «aslama». Muslim betyr bokstavelig «en som underkaster seg», igjen med inneforstått henvisning til gud.
Andre arabisk ord avledet fra س-ل-م:
- Salām, betyr «fred», som også er en del av en vanlig hilseform, As-Salāmu alaykum (Fred være med deg).
- As-Salām («Freden») er et av Allahs 99 navn beskrevet i Koranen.
- Salāmah, som betyr trygghet, som ved avskjeder brukes til å si «farvel», med «ma' as-salāmah» ([gå] i trygghet).
[rediger] Troslære
Muslimer tror at Gud sendte sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og at Muhammed dermed er den siste av Guds profeter. Muslimer mener Gud åpenbarte sitt budskap gjennom den hellige Koranen, og at Koranen er Guds ord som han dikterte til profeten Muhammed gjennom engelen Gabriel. Muslimer tror dermed at Koranen er en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag.
Muslimer mener at Islams budskap er det samme budskapet som alle Guds tidligere profeter forkynte, Fra Adam, via Moses og Abraham til Jesus, og dermed at både Jødedommen og Kristendommen er basert på guds ord, men at det opprinnelige budskapet over tid enten ble bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer tror også i motsetning til jøder og kristne at alle folkeslag har blitt sendt profeter fra Gud.
[rediger] Islams fem søyler
Utdypende artikkel: Islams fem søyler
Den islamske trospraksis oppsummeres i fem søyler. Trosbekjennelsen regnes som den første og viktigste.
- Trosbekjennelsen (Shahadah): Bekjennelsen av den personlige troen på Gud og Islam.
- Bønnen (salah): Utført fem ganger daglig vendt mot byen Mekka.
- Almissen (zakat): Almisser til de fattige og trengende (2,5 % av nettoinntekter går til fattige og trengende).
- Fasten (saum): Niende måned hvert år, ramadan.
- Pilegrimsreisen til Mekka (hadsj): Pilegrimsferden til byen Mekka (dersom man har råd og helse).
[rediger] Det Islamske Gudsbegrepet
Et av de viktigste dogmene i Islam er troen på Guds enhet. En absolutt, ikke-relativistisk og ikke-pluralistisk monoteisme som muslimer setter i skarp kontrast med treenighetslæren i de fleste kristne nominasjoner, som muslimer ser på som en form for polyteisme. Denne monoteistiske troen er innfelt i den første av Islams fem søyler, Trosbekjennelsen (Shahadah).
Det arabiske ordet for den ene allmektige Gud er Allah (الله). Allah er bestemt form for ordet «Ilah», som betyr gud, og «Allah» blir dermed «guden» direkte oversatt til norsk. Forskjellen mellom de to er at på arabisk brukes «Ilah» om en hvilken som helst guddom, og den ubestemte formen antyder at det finnes flere av dem, mens i formen «Allah» ligger meningen «den ene, eneste Gud». Alle muslimer anser Allah for å være samme gud som både jøder og kristne tilber, og kristne arabere kaller også Gud for Allah.
Forskjellige Islamske denominasjoner har forskjellig syn på abildning av levende ting, men alle forbyr en hver form for avbildning av Gud. Muslimer mener avbildninger av Gud automatisk fører til idolatri, og at Gud ikke har fysisk form, og dermed er enhver form for avbildning av ham meningsløs, og utelukkende en måte for menneske å skape en gud i sitt eget bilde, og dermed avgudsdyrkning.
[rediger] Koranen
Utdypende artikkel: Koranen
Koranen er det sentrale religiøse skriftet i Islam, og de fleste muslimer ser på Koranen som Guds bokstavelige, uforandrete ord. Ordet «Koran» betyr «resitasjon», og selv om Koranen kalles en bok, refererer generelt muslimer til ordene og budskapet i abstrakt, og ikke et fysisk eksemplar av boken når de snakker om Koranen. De fleste moderne sekulære akademikere er enige i at dagens Koran enter er helt lik eller nesten helt lik de ordene Muhammed påsto ble åpenbart for han, det er derimot stor usikkerhet om den opprinnelige rekkeføken til suraene (kapitlene) i Koranen. [trenger referanse]
Muslimer behandler fysiske eksemplarer av Koranen med stor respekt, og utfører den rituelle rensingen «wudu» som før bønn, før de rører den. De fleste muslimer kan deler av Koranen utenatt, og en muslim må kunne det for å utføre bønnen (salat) skikkelig. Muslimer mener at bare den originale Koranen på arabisk er Guds perfekte åpenbaring, fordi oversettelser alltid er uperfekte på grunn av oversettelsesfeil, forskjeller i hva slags ord som eksisterer på forskjellige språk, og forskjeller i nyanser av betydningen av ord på forskjellige språk. Oversettelser mangler også den rytmen og poesien som eksisterer i originalen. Oversettelser blir derfor ikke kalt «Koranen» men «Tolkning av meningen i Koranen» eller lignende.
[rediger] Profeten Muhammed
Utdypende artikkel: Muhammed
Muhammed var en arabisk religiøs og politisk leder som spredte Islams budskap i begynnelsen av 600-tallet. Muslimer ser på han som den siste og største av Guds profeter. Muslimer mener ikke at Muhammed grunnla en ny religion, men at han gjeninførte det opprinnelige budskapet til alle tidligere profeter som med tiden enten hadde blitt bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer ser på Koranen som hans profetiske mirakel.
Muslimer mener Muhammed som Guds profet ikke kunne begå alvorlige synder, men det er uenighet om hvorvidt han kunne begå mindre synder, eller gjøre feil. Generelt mener Sunnier at siden Muhammed og de andre profetene var mennesker, og ikke guddommelige vesener kan de ha begått enkelte feilgrep og begått små synder i dagliglivet, uten at dette har innvirkning på perfeksjonen i deres virke som Guds sendebud. Shiaer derimot mener at Muhammed og de andre profetene var immune mot både store og små synder, og at Gud ga dem tilgang til fullkommen kunnskap som gjorde at de var immune mot å gjøre feil også. Dette ufeilbarighets dogmaet finnes også i visse Sunni-denominasjoner men forskere mener det oppsto i Shia-retningen av Islam, og Shiaer mener denne ufeilbarigheten også strekker seg til Muhammeds famile.
[rediger] Hadith og Sunnah
Utdypende artikler: Hadith og Sunnah
Sunnah i islamsk teologi er Muhammeds eksempel (og for Shiamuslimer også hans etterkommere gjennom hans datter Fatima og Ali ibn Abi Talibs eksempel). Kilden til Sunnah er Hadith, og for noen denominasjoner også praksisen til de første muslimer i Medina.
Hadith er fortellinger om Muhammeds ord og handlinger, og etter Koranen er hadithsamlinger de viktigste religiøse skrifter for de fleste muslimer. I motsetning til hva de mener om Koranen mener de fleste moderne sekulære akademikere at selv om de fleste hadith utvilsomt har en kjerne av sannhet, er de ikke troverdige som autoritative historiske kilder, i og med at de fleste ble nedskrevet lenge etter profeten Muhammeds død, og det utvilsomt var uttalige mulighter og grunner for forskjellige grupper å forfalske eller forandre fortellinger.
De fleste islamske tradisjoner og religiøse forskrifter er basert like mye på Hadith og Sunnah som på Koranen, og hvilke Hadith som telles som troverdige og hvilke som telles som forfalskninger er det største grunnlaget for uenighet mellom Islams forskjellige denominasjoner.
[rediger] Frelse og Dommedag
Et grunnleggende dogme i Islam er troen på dommedag (Qiyamah), da muslimer tror at Gud vil vekke alle mennesker som har levd fra de døde og holde dem ansvarlig for sine handlinger i livet. Alle mennesker vil da enten bli sluppet inn i paradis eller dømt til helvete. Muslimer tror ikke at helvete nødvendigvis betyr evig fortapelse og det er splittelse blant muslimer om hvorvidt noen faktisk vil bli dømt til helvete for evig tid. Helvete i Islam har dermed flere likhetstrekk med Skjærsilden i katolsk teologi, og mennesker som har syndet vil først måtte gjennomgå en renselsesprosess i helvete før de får komme inn i paradis. Muslimer tror heller ikke at noen fortjener å komme til paradis, uansett hva deres handlinger på jorden må ha vært. I følge Islam er ingen mennesker perfekte, og har derfor ikke krav på å få adgang til Guds rike, evig frelse avhenger utelukkende av Guds barmhjertighet, som blir beskrevet som uendelig.
[rediger] Islamske leveregler og gudstilbedelse
[rediger] Sharia og Fiqh
Utdypende artikler: Sharia og Fiqh
Sharia er de religiøse lovene som ifølge de fleste fortolkninger av Islam bør håndheves av samfunnet, og Fiqh er de islamske lærdes fortolkning av hva Sharia er. Kilden for Sharia er forskjellig fra denominasjon til denominasjon. De kildene som er felles for de fleste er:
I tillegg baserer visse denominasjoner Sharia på:
- Ijma
- qiyas
Sharia dekker alle områder i livet, fra politikk og krig til daglige problemstilling. Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av Sharia. Det har til alle tider vært stor debatt blant muslimer om hvilke kulturelle regler i muslimske land som er påbudt av Sharia, og hvilke som er basert på tradisjon, eller som åpner for fleksibilitet i forhold til forskjellige omstendigheter og forskjellige tider.
[rediger] Renslighet
For muslimer er renslighet en viktig del av religionen, og islam har mange regler for både praktisk og rituell hygiene. Islamsk hygiene omfatter den rituelle vasken av hender, føtter, armer, ben, hode og ansikt før bønn eller andre religiøse handlinger, og hygieniske tiltak etter «urene» handlinger som toalettbesøk, samleie, kontakt med skitne gjenstander og så videre. Den omfatter også generelt hygienisk vedlikehold av kroppen som regelmessige bad, klipping av negler og hår og så videre.
[rediger] Spiseregler
Muslimer følger i likhet med flere andre religioner visse regler for hva de kan spise og drikke. Det som muslimer kan spise og drikke kalles Halal (tillatt), det han ikke kan spise og drikke kalles Haram (forbudt). Mat og drikke som er «Haram» inkluderer:
- Alkoholholdig drikke
- Blod
- Kjøttet til Kjøttetende og altetende dyr som griser, aper, hunder og katter. (Dyr som spiser fisk telles ikke som kjøttetere)
- Kjøtt som ikke er slaktet på lovlig måte i Guds navn.
[rediger] Moskéer
Utdypende artikkel: Moské
En Moské eller «Masjid» på arabisk, er muslimers gudshus. Moskéens hovedfunksjon er som et sted hvor muslimer kan samles å be, men er også viktig som en læringsinstitusjon. Muslimer mener den første Moskéen var Kaaba, og at den ble bygd av Abraham. Moskéer står generelt for de fremste eksemplene for Islamsk arkitektur.
[rediger] Helligdager
De viktigste helligdagene i Islam er Id ul-Fitr som markerer avslutningen av fastemåneden Ramadan, og Id ul-Adha samtidig med den årlige pilgrimsreisen Hajj. Andre islamske helligdager inkluderer profeten Muhammeds fødselsdag «Al-Mawlid Al-Nabawwi», og dagen da muslimer tror Muhammed dro til paradis via Jerusalem «Al-isra wa-l-miraj». Shiamuslimer feirer også dagen de mener Muhammed erklærte Ali ibn Abi Talib som sin etterfølger «Eid Al-ghadir».
[rediger] Denominasjoner
Det store flertallet av muslimske denominasjoner kan plasseres i to hovedgrupper Sunniislam og Sjiaislam.
[rediger] Sunni
Utdypende artikkel: Sunniislam
Et klart flertall av muslimer faller under betegnelsen «Sunni». Navnet «Sunni» kommer fra «Sunnah», og Sunnah har en viktig posisjon i Sunnidoktrine. Sunni-Islam består av fire tradisjonelle madhaber (lovskoler); Maliki, Shafi'i, Hanafi, og Hanbali. Alle fire annerkjenner validiteten til de andre, og en sunnimuslim kan fritt velge hvilken Madhab som han eller hun velger å følge. I nyere tid har det vokst frem en ny ortodoks bevegelse innenfor Sunni-Islam, Salafismen. Salafister velger å ikke kategorisere seg selv som en del av noen av de fire tradisjonelle lovskolene. Salafismen ser på seg selv som restorasjonistisk og mener Islam har blitt forurenset av ikke-islamske ideer og oppfinnelser gjennom århundrene. Salafister ønsker å gjenskape Islam og muslimske samfunn til hvordan de mener de første muslimer levde.
[rediger] Sjia
Utdypende artikkel: Sjiaislam
Sjiamuslimer er den nest største grenen av Islam, og skiller seg fra sunnier ved at de forkaster legimiteten til de tre første kalifene. De annerkjenner forskjellige Hadith fra Sunniene og har egne religiøse regler og tradisjoner. Sjia islam utviklet seg utifra uenighet over hvem som skulle lede muslimene etter Muhammeds død. Sjia-muslimene mener Muhammed utnevnte sin svigersønn Ali ibn Abi Talib til etterfølger, og at bare Ali og etterkommere etter han har rett til å lede det islamske samfunnet (Ummah).
[rediger] Sufisme
Utdypende artikkel: Sufisme
Sufisme er en fellesbetegnelse for Islamske mystisisme og er en betegnelse som brukes på både Sjia- og Sunnimuslimske grupperinger. Sufier gir generelt større betydning til det indre spirituelle aspektet ved religiøsitet enn utelukkende etterfølgelse av religiøse regler. Sufier mener at kontrollere sitt eget ego og gi slipp på selvpålagte mentale begrensninger er nødvendig for virkelig å kunne akseptere og underkaste seg Gud. Forskjellige meditasjonsteknikker og ritualer som har som mål å overgi kropp og sjel til guds vilje å bli ett med Gud er et viktig element i mange Sufisekter.
[rediger] Historie
[rediger] Muhammed (-632)
Muhammed ble født i Mekka i år 570, og i år 610, 40 år gammel, mente han at han mottok en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i år 622 etter en forespørsel fra klansoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klansfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen markerer starten på islamsk tidreging. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til Islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til Islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot dem, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilgrimsreise til Mekka i år 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og mange mekkanere begynte nok en gang å konverterte til Islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflate, og i år 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer;
- Betale erstatning for de som døde i angrepet.
- Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene.
- Erklære at våpenhvilen var over.
Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble ingått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en stryrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til Islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til Islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde Islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.
[rediger] De fire første kalifene (632-661)
Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første Kalifen. Både møtet og valget av "Abu Bakr" er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens Sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadd utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia og Sunnimuslimer.
Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr døde av naturlige årsaker i år 634, og i henhold til hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bærte nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra Umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus.
Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profitere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «Slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «Slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (Kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Gud som muslimenes leder, mente megling over Guds avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe Kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige Umayyadkalifatet.
Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende annerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble Sjiaislam og Sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon.
[rediger] Umayyadkalifatet (661-750)
Et av Muawiyahs første gjøremål som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte og vokse under Umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia og spania, og Sør-Frankrike falt under Islamsk styre. Det var alikevel økende misnøye med Umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte og bremse Islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trofrihet, og hvor flere som konverterte til Islam hvor lavere ble disse skatteintektene. I 750 tok Abbasidene makten fra de stadig mer upopulære Umayyadene. Umayyadkalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Guds vilje.
[rediger] Abbasidekalifatet fram til Bagdads fall (750-1258)
Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase.
Abbasidene fant det etterhvert vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la Abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til Abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen av Spania. Innen år 1235 hadde hele den Iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada.
I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia on Libya styrte de sjiittiske Fatimidene i realiteten selvstendig fra Abbasidene. I slutten av det 11. århundret begynte også de kristne korstogene i midtøsten, og frem til slutten av det 12. århundret eksisterte flere små korsfarerstater i midtøsten. Tiden under Abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til Islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av Abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om Abbasidene beholdt tittelen til 1517.
[rediger] Fra Bagdads fall til det 20. århundre
Etter Abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold. og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier;
- Safavideimperiet i Persia.
- Det osmanske riket i Midtøsten, Nord-Afrika, Anatolia, Balkan og Kaukasus.
- Mogulriket i det Indiske subkontinent og deler av Sentral Asia.
I tillegg spredte Islam seg til nye deler av verden;
- Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara.
- Til Øst-Afrika gjennom handelen på det indiske hav.
- Til Indonesia gjennom handelen på det indiske hav.
Til tross for dette ble de Islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon.
[rediger] Islam i det 20. århundre
Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det Osmanske Riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som Islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på Islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamsk ekstremisme og terrorisme.
[rediger] Islam I dag
[rediger] Utbredelse
Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes Islam som verdens nest største religion.
I Norge var det ifølge Statistisk Sentralbyrå 1. januar 2004 nesten 78 000 mennesker i registrerte Islamske trossamfunn, disse var fordelt på 82 menigheter. Islamsk Råd Norge fungerer forøvrig som en paraplyorganisasjon.
[rediger] Islamisme
Islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på troen om at Islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, og at alle muslimer bør arbeide for å innføre dette politiske systemet i de land hvor muslimer er i majoritet.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Kort om islam (med gode lenker)
- Islam.no
- Annen retning i Islam - Ahmadyya
- Om Islam på hassafon.nvg.org (wiki)
- Islam.no Tidstavle over islams historie
- ServantsofAllah.org
- Links: Islam in Western Europe (på engelsk)
- Links: Islam in South Asia (på engelsk)
- Islamic Åndelighet
- Islamic Meditasjon
- Zaytuna Institute
[rediger] Koranen
