Bohol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bohol (tidligere Bool) er en øy i Filippinene i landsdelen Visayas. Bohol er samtidig en provins; provinshovedstaden er Tagbilaran City.

Provinsen Bohol, opprettet den 10. mars 1917, består av øya Bohol (3.865 km²) og noen omliggende mindre øyer. Panglao er den eneste andre øya av noen størrelse (90 km²), de øvrige er svært små.

Bohol, Filippinenes 10. største øy, ligger mellom øyene Cebu i nord, Negros og Siquijor i vest, Leyte i øst, og Mindanao og Camiguin i sør.

Språket på Bohol er cebuano; den lokale dialektvarianten kalles boholano.

Innhold 1 Navnet Bohol 2 Folk og kultur 3 Politisk inndeling 3.1 Bykommune (city) 3.2 Landkommuner (municipalities) 4 Historie

[rediger] Navnet Bohol

Magellan-ekspedisjonens kronikør Pigafetta skriver at skipet La Victoria proviantere på øya. Øyboerne ledet sjøfolkene til et ferskvannsoppkomme (cebuano: "boho"). Stedet var etter alt å dømme det som nå heter Bo-ol, og nå er en seksjon (barangay) i Tagbilaran City.

En annen hypotese om navnet, fremlagt i dr. Lumin B. Tirols doktorarbeid ved Santo Tomas-universitetet i Manila, er at det kommer fra det boholanske navnet (Bo'ol) på et vakkert blomstrende tre som er utbredt på øya.

[rediger] Folk og kultur

Befolkning. Ved folketellingen i 2000 var det 1.137.268 boholanere (cebuano: Bol-anon) i provinsen. Det var 209.588 hushold med en gjennomsnittlig størrelse på 5,41 personer, vesentlig høyere enn det nasjonale gjennomsnitt på 4,99. Årlig vekstrate var 2,92%, høyere enn den nasjonale, som var på 2,36%. Dersom dette vedvarer, ville det ta 24 år til befolkningen er fordoblet.

Språk. Hovedspråket er boholano, som er en dialekt av cebuano. Engelsk og tagalog undervises på skolene og forstås av mange.

Religion. De fleste innbyggere er katolikker, men det er også mange protestanter av forskjellig slag, og medlemmer av Iglesia ni Cristo.

Kjente personer fra Bohol: Francisco Dagohoy (opprørsleder), President Carlos P. Garcia (Filippinenes 4. president), Sikatuna (datu/høvding), Tamblot (opprørsleder).

[rediger] Politisk inndeling

Bohol er delt i 1 "city" (bykommune) og 47 "municipalities" (landkommuner).

[rediger] Bykommune (city)

• Tagbilaran City

[rediger] Landkommuner (municipalities)

Alburquerque Alicia Anda Antequera Baclayon Balilihan Batuan Bien Unido Bilar Buenavista Calape Candijay Carmen Catigbian Clarin Corella

Cortes Dagohoy Danao Dauis Dimiao Duero Garcia-Hernandez Guindulman Inabanga Jagna Jetafe (Getafe) Lila Loay Loboc Loon Mabini

Maribojoc Panglao Pilar President Carlos P. Garcia (Pitogo) Sagbayan (Borja) San Isidro San Miguel Sevilla Sierra Bullones Sikatuna Talibon Trinidad Tubigon Ubay Valencia

[rediger] Historie

Hovedartikkel: Bohols historie

Fra 1200 til koloniseringen 1565: Intet vites om Bohols befolkning før det 13. århundre. Det antas at en gruppe kalt "lutaoene" ankom Bohol fra det nordlige Mindanao omkring år 1200. De bygde en bosetning mellom øyene Bohol og Panglao. Denne landsbyen er blitt kalt "kongedømmet Dapitan".

Magellan-ekspedisjonen kom i 1521 innom øyene Panglao og Bohol, og neste gang øyboerne kom i kontakt med europeere var i 1526. Da kjøpte høvding Sikatuna en spansk sjømann som hadde overlevd et skipbrudd i Visayas-havet, tatt til fange på Mindanao og solgt som slave.

I 1563 plyndret portugiserne og deres allierte fra Krydderøyene øyboernes lille hovedstad Dapitan. Byen ble deretter forlatt.

I 1565 ankom en ny spansk ekspedisjon, ledet av Miguel Lopez de Legazpi. Den hadde seilt fra Mexico. Etter et mislykket forsøk på å slå seg til på Cebu havnet de på Bohol. Der gjorde de seg til venns med to lokale høvdinger, Datu Sikatuna og Datu Sigala, og fikk hjelp av dem til å nedkjempe den lokale datu i Cebu og etablere seg der. Etter få år var også Bohol underlagt Spania, og ble administrativt tilordnet spanjolenes støttepunkt på Cebu.

Fra kristningen til Dagohoys oppstand (1596 - 1744): Ikke lang tid etter kom katolske misjonærer fra jesuittordenen. De etablerte seg i 1596 i Baclayon, men etter et muslimsk raid i 1600 flyttet de sitt hovedkvarter innover til Loboc.

To antispanske opprør fant sted på øya. Det første ble ledet av Tamblot og begynte i desember 1621. Det ble slått ned på under ett år. Etter dette utbygde og styrket spanierne sitt nærvær på Bohol. Det var ikke primært en urolig lokalbefolkning man fryktet, men de stadige Moro-raidene fra Mindanao.

Det var i perioden som fulgte at en rekke av øyas kirker ble bygd ved hjelp av lokale arbeidere, blant den kirkene i Baclayon (men som den står nå er den resultat av endringer fra 1724) og Loboc.

Frem til 1733 hadde jesuittene grunnlagt seks bosetninger (kalt reducciones): Loboc, Baclayon, Jagna, Talibon, Inabanga og Maribojoc. Her måtte folket bo; her var det lettere å beskytte dem mot Moro-raid, å kristne dem - og avkreve dem skatt.

Dagohoys oppstand, Bohol river seg løs fra spanjolene (1744 - 1829): Det andre antispanske opprøret kom i 1744. Den dypere årsak var at befolkningen ikke likte å bli utkommandert til tvangsarbeid, men den utløsende faktor var en annen. Oppstanden ble ledet av Francisco Sendrijas (kalt Dagohoy) etter at broren hans var blitt drept, og den katolske sognepresten nektet å begrave ham - presten hevdet at den døde hadde duellert, og ettersom det innebar ekskommunikasjon kunne han ikke få en en kristen begravelse.

Francisco Dagohoy ble rasende på presten, og fikk mange med seg. Den 24. januar 1744 startet oppstanden med drapet på den italienske sognepresten i Jagna, pater Giuseppe Lamberti S.J. Kort tid etter drepte Dagohoy også pater Morales, og oppstanden spredte seg så over hele Bohol. Dagohoy nedkjempet de spansk-filippinske styrkene som ble satt inn mot ham. Han erklærte øyes uavhengighet og etablerte en egen regjering i fjellene, og var i stand til å utøve kontroll med storparten av øya. Også etter Dagohoys død fortsatte oppstanden, og spanjolene klarte bare å holde på noen få landsbyer lands sørkysten.

I løpet av de påfølgende 85 år mislyktes ikke mindre enn 20 spanske generalguvernører, fra Gaspar de la Torre (1739-45) til Juan Antonio Martínez (1822-25), å få bukt med opprøret. Men i 1845 ble general Mariano Ricafort generalguvernør for Filippinene (1825-30). Han sendte en stor spansk-filippinsk styrke som gikk til angrep den 7. mai 1827. Men det skulle ta mer enn ett års harde kamper før det selvstendige Bohol var erobret og opprøret slått ned. De fleste av Dagohoy-opprørets styrker ble benådet, og ble bosatt i nye landsbyer i lavlandet. Disse landsbyene heter idag Batuanan, Cabulao, Catigbian og Vilar (Bilar).

I mellomtiden var jesuittene blitt utvist fra Filippinene i 1768, og prester fra augustinerrekollektenes orden hadde overtatt ansvaret for den kirkelige betjening av Bohol. De grunnla de nye landsbyene Tagbilaran, Dimiao, Guindulman, Panglao og Loon.

Spanskestyrets siste år (1830-1899): Etter den spanske gjenerobring gikk Bohol inn i en fredelig periode, Frem til den 22. juli 1854 forble øya del av residencia de Cebu (provinsen Cebu), men fra da ble den sammen med Siquijor utskilt som en egen politisk-militær provins. Ved folketellingen i 1879 hadde en befolkning på 253.103.

Spanskestyret var over i april 1899. Spanjolene dro, og i en kort stund var Bohol et "Gobierno de Canton," en provins ledet av fremstående boholanoer i den uavhengige filippinske republikk proklamert av Emilio Aguinaldo.

Amerikansk kolonisering og japansk okkupasjon (1900-1941-1945-1946): Etter et knapt år var selvstyret over, for den 17. mars 1900 landsatte amerikanerne styrker i Tagbilaran for å overta kontrollen under Den filippinsk-amerikanske krig. Boholanoene organiserte seg til motstand. De blodige kampene pågikk i flere måneder. Amerikanerne brente ned 20 av Bohols 35 småbyer, drepte tusenvis av filippinere og slaktet ned all buskap de kom over. Den 23. desember 1900 overgav boholanerne seg.

Amerikanerne begynte snart å reorganisere styret og iverksette reformer. Veier ble anlagt og skoler ble bygd, og levekårene begynte å bedre seg. I 1917 ble Bohol en egen provins.

Den annen verdenskrig kom for alvor til Bohol den 17. mai 1942, da japanerne landsatte tropper i Tagbilaran. Tre tunge år fulgte. Det ble organisert en motstandsbevegelse som drev geriljakrig mot japanerne. Amerikanske styrker returnerte til Bohol den 11. april 1945, og ble denne gang mottatt som frigjørere.

Bohol etter den nasjonale selvstendighet (fra 1946): Den 4. juli 1946 ble Bohol del av den selvstendige filippinske republikk. Provinshovedsetet Tagbilaran fikk bystatus den 1. juli 1966.