Bokmål
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bokmål (før 1929 kalt riksmål) er den mest utbredte av de to norske offisielle målformene. Det er nært forbundet, men ikke helt identisk med riksmål. I en periode med særlig vekt på 1950-tallet og årene fremover var skillet mellom bokmål og riksmål betydelig større enn det er i dag, og riksmål må kunne sies å ha vært det de facto dominerende språket i Norge. Frem til 1981 het det eksempelvis vatn (bare i betydn. tjern, innsjø), ramn, fram og botn (innerst i dalen, fjorden) som eneste former på bokmål, mens det het vann, ravn, frem og bunn på riksmål. De siste årene har bokmål gått langt i å stryke «radikale» former, og innføre tilsvarende riksmålspregede former (språkliberaliseringen).
Bokmål er sammen med riksmål det dominerende skriftspråket i Norge i dag. Det anslås at 85 til 90 % av befolkningen bruker enten bokmål eller riksmål [1] [2]. Språket brukes i alle landsdeler og bruken har vært økende siden andre verdenskrig. Som talespråk er bruken betydelig lavere på grunn av utstrakt bruk av dialekter, spesielt utenfor Østlandet.
Bokmålet har sin opprinnelse i riksmålet, som ble formet av Knud Knudsens fornorskning av det felles dansk-norske skriftspråket. Etter hvert fikk ordforrådet flere innslag av provinsialismer. I 1929 gav myndighetene den ene offisielle målformen et nytt navn: bokmål, og som følge av kontroversiell normering av bokmålet, spesielt fra 1938 og en rekke reformer på 1950-tallet, oppstod det et brudd mellom riksmålet, som fortsatte med egen normering, og bokmålet.
