Bon Jovi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bon Jovi er bandet hvor frontfiguren er John Frances Bongiovi, kjent som Jon Bon Jovi, og andre medlemmer er Richie Sambora, Tico Torres og David Bryan. De ble dannet i 1983 i New Jersey og debuterte i 1984.
Innhold |
[rediger] Medlemmer
- Jon Bon Jovi, hovedvokaler og gitar
- Richie Sambora, hovedgitar og vokaler
- Tico Torres, trommeslager
- David Bryan, keyboard og vokaler
- (delvis Hugh McDonald, bass)
Den første bassisten het Alec John Such, men rett før det sjette studioalbumet, "These days", ble sluppet ut, var han ikke med i bandet lenger.
Jon Bon Jovi er, og har alltid vært, frontfiguren i Bon Jovi, ettersom han startet bandet.
Richie Sambora spiller ikke bare gitar, men også aukustisk gitar, dobbel elektrisk gitar, dobbel aukustisk gitar, i blant bass og noen ganger banjo.
Tico Torres spiller trommer. Han pleier ikke å synge.
David Bryan spiller all slags instrument med tangenter.
[rediger] Biografi
Bon Jovi ble lagt merke til i statene da de gav ut sitt første album, Bon Jovi, i 1984. Dette albumet inneholdt deres første hit, Runaway. Det inneholdt også den eneste sangen som så langt Jon Bon Jovi ikke har vært med på å lage, "she don't know me", en sang Mercury records ville at de skulle ha med. Bandets look var temmelig 80-talls, med afro-hår og masse dill og dall. Etter oppturen med Bon Jovi lagde bandet sitt andre album i rekordfart, 7800 Farenheit. Dette er smeltepunktet for sten, altså "rock". albumet ble ingen stor salgssuksess, men de mistet ikke troa på det de holdt på med.
Tidlig i 1986 kom det store gjennombruddet, Bon Jovi tok verden med storm med gigantselgeren Living On A Prayer fra det tredje albumet, Slippery When Wet. Albumet gav også flere store hit'er som You Give Love A Bad Name, Wanted Dead Or Alive, Raise Your Hands og klinelåta Never Say Goodbye. Med albumet salpp de ut tre singler: "You give love a bad name", "Livin' on a prayer" og "Wanted dead or alive". I en periode lå singelen "Livin' on a prayer på første plass på topp ti for singler, mens "You give love a bad name" lå på andre plass, og "Wanted dead or alive lå på syvende plass. Totaalt lå albumet hele 94 på topp ti i amerika (nesten to år). Åtte av disse ukene lå det på første plass. Bon Jovi var mer populære en noensinne. Etter å ha reist seiersrunden verden over på turnè, gikk de i studio igjen, resultatet ble nok en gigant av et album, nemlig New Jersey (1988). Med dette albumet viste de at de ikke hadde til hensikt å bli noe døgnflue, også denne gangen fikk de flere store slagere, som Bad Medicine, Lay Your Hands On Me, Living In Sin, Born To Be My Baby og I'll Be There For You. Naturlig nok bar det ut på nok en lang og slitsom turnè, Bon Jovi var i røyken som aldri før. De slapp også ut tre singler med dette albumet; "Bad medicine", "Lay your hands on me" og "Livin' in a sin".
Interne konflikter innad i gruppa, gjorde at de gikk hver til sitt etter New Jersey turneen. Alle var slitne etter mange års hardt arbeid, en masse konserter og turneer og lite privatliv, de begynte å gå hverandre på nervene. Dessuten ble det et problem av at Jon Bon Jovi hele tiden hadde en såpass dominerende rolle i bandet, og også naturlig nok fikk det meste av mediekjøret og oppmerksomheten.
I 1990 skjedde det endelig noe igjen, selv om det da dreide seg om solo prosjekter. Jon Bon Jovi ble invitert til å lage filmmusikken for Young Guns II, han fikk også sin skuespiller debut gjennom en statistrolle i filmen. Jon's album, "Blaze of glory" (1991) ble en suksess, tittellåta Blaze Of Glory ble en slager. Den fikk grammy for beste album, golden globe for beste filmmusikk og oscar for beste filmmusikk. Året etter fulgte Richie Sambora opp med et eget soloalbum. Stranger In This Town gjorde det bare sånn passelig på salgslistene, men han fikk i hvert fall bevist at han kunne klare seg på egen hånd også. Jon og Richie har ofte samarbeidet om materialet til Bon Jovi's album, og på soloalbumene kan man høre at de har hver sin genre. Da er det naturlig å tro at det er balansen mellom disse ytterpunktene som gir Bon Jovi sin utpregede stil.
I 1992 var det endelig tid for comeback. Folk hadde ikke glemt dem, og forventningene var store til albumet Keep The Faith. Fansen ble heller ikke skuffa, dette ble et sterkt album med hit'er som Keep The Faith, In These Arms, Bed Of Roses og I'll Sleep When I'm Dead. Det er også verdt å nevne at låta Dry County fra dette albumet, er ansett som en av de store favorittene til svorne Bon Jovi fans. Medlemmene i bandet hadde blitt mer voksne, og de fant fort ut at de kunne legge problemene bak seg og bruke erfaringen til å ikke gå i samme fella igjen.
Nå hadde Bon Jovi mer en nok låter til et "best of" album, og det kom i 1993. Crossroad inneholdt også 2 nye låter, begge gjorde det bra, spesielt monsterhiten Always (singelen har solgte mer en tre millioner da på verdensbasis). Bon Jovi la vekt på at dette albumet ikke var gikk ut for å avslutte karrieren, men for å markere en ny æra i bandets historie. På denne tida ble det også for første og foreløpig siste gang endret på bandet. Bassist Alec John Such sluttet\ble sparket ut av Bon Jovi. Historien angående dette er ikke helt klar, noen kilder tror at Alec sluttet av egen vilje, men de fleste mener at han ikke lenger holdt et høyt nok musikalsk nivå til at han var ønsket lenger. Uansett, så har han aldri offisielt blitt erstattet. Selv om Hugh McDonald (tidligere Meatloaf) siden den gang har spilt bass både på albumene og konsertene, så har han aldri fått status som bandmedlem. Det spekuleres i om dette er for å holde plassen åpen i tilfelle Alec noengang skulle ønske seg tilbake.
Det første albumet med den nye bandsammensetningen ble These Days i 1995. Igjen solgte albumet ganske bra, men de store hit'ene uteble, selv om This Ain't A Love Song gjorde det akseptabelt. Av fansen blir albumet ansett som litt dystert, Bon Jovi hadde beveget seg i en ny retning. Mange mener at dette albumet ble "for vanskelig" for den gjennomsnittlige kjøper, altså at man må gi låtene tid til å synke inn. Uansett, Bon Jovi har alltid trukket fulle hus på turneene sine, så også denne gangen.
Igjen tok bandet en pause fra hverandre, denne gangen mer fredelig, rett og slett fordi de forskjellige medlemmene hadde lyst til å gjøre ting for seg selv. I 1997 kom Jon Bon Jovi's andre solo-album, Destination Anywhere. Denne gangen uteble den helt store suksessen, men det var heller ingen fiasko, og Jon fikk vist fram en ny eksperimenterende side av seg selv. Jon benyttet også pausen til å for alvor begynne sin skuespiller karierre, og har siden den gang medvirket i en rekke filmer. Richie Sambora gav også ut sitt andre solo-album i 1998, Undiscovered Soul, uten at det er så mye mer å si om det, albumet svant så og si ubemerket hen i historien. Det skal også nevnes at David Bryan gav ut 2 album i denne 5-års pausen, On A Full Moon allerede i 1995, og Lunar Eclipse i 2000. Bon Jovi kom sammen i pausen for å lage en låt til filmen "EdTV", ellers gjorde de lite sammen i denne perioden.
I tusenårsskiftet kom også bandet sammen igjen for å lage albumet Crush. Et sterkt comeback ble det, og albumet gav oss monsterhiten It's My Life og i tillegg One Wild Night. Med albumet slapp de ut tre singler, "It's my life", Say it isn't so" og "Thank you for lovin' me". Året etter kom det første offisielle live-albumet, One Wild Night - Live 1985 - 2001. Bon Jovi er kjent for sine live opptredener, og det var nok på tide med et helt album med klassiske live-låter. Året etter kom nok et studio-album, Bounce. Albumet solgte greit nok, og musikkvideoen til sangen "Everyday" ble en kjempesukssess. Mye av sangene ble laget på grunn av hendelsene den 11. september, og som de sier i sangen "Undivided": "where we once were divided, now we stand united, we stand, as one, undivided. Bon Jovi var med på å spille på konserten til minne om ofrene for terroristene.
Et album som fikk lite oppmerksomhet ble utgitt i 2003, og fikk navnet This Left Feels Right - Greatest Hits With A Twist. Låtene på albumet er tidligere utgitt, men her blir de vist frem på en helt annen måte. Sangene blir tonet ned og vridd og vrengt i alle retninger, elsket av noen, hatet av andre. Bon Jovi fulgte opp i 2004 med samleboksen 100 000 000 Bon Jovi Fans Can't Be Wrong..., rett og slett en samling av låter som aldri har blitt utgitt, i tillegg til andre rariteter og demoer av tidligere hit'er. Dette var rene gullgruva for fansen, til og med kritikerne roste materialet i denne boksen.
Det samme året kom deres hittil siste album, Have A Nice Day. Dette ble godt mottatt, det er et fartsfylt album med mange sterke låter. Tittellåta ble en stor hit. I tillegg ble det gjort en countryversjon av den ene låta på albumet. Who Says You Can't Go Home ble nr.1 på countrylistene i USA, med gjesteopptreden av bandet Sugarland.
19 juni 2007 kommer et nytt album fra Bon Jovi det heter Lost Highway. Der er hitten (you wanna) make a memory.
[rediger] Album
- Bon Jovi (Mercury - 1984)
- 7800 Fahrenheit (Mercury - 1985)
- Slippery When Wet (Mercury - 1986)
- New Jersey (Mercury - 1988)
- Keep The Faith (Mercury - 1992)
- Cross Road (Samle album Mercury - 1994)
- These Days (Mercury - 1995)
- Crush (Island - 2000)
- One Wild Night 1985 - 2001 (Live album Island - 2001)
- Bounce (Island - 2002)
- This Left Feels Right (Island - 2003)
- 100,000,000 bon jovi fans can,t be wrong (Island 2004)
- Have A Nice Day (Island - 2005)
