Brytoniske språk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Brytoniske språk | |
| Region | Storbritannia (Cornwall og Wales) og Frankrike (Bretagne) |
| Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Keltisk Øykeltisk Brytonisk |
| Videre inndeling | |
|---|---|
| Inndeling | Bretonsk Kornisk Kumbrisk Piktisk (usikkert) Walisisk |
| Urspråk | Britisk / gammelbrytonisk / protobrytonisk / fellesbrytonisk |
| Offisiell status | |
| Offisielt i | Storbritannia (regionalt) |
Brytoniske språk (også kalt brittonske språk) er en undergruppe av de keltiske språkene, nærmere bestemt de øykeltiske språkene. Navnet kommer fra walisisk brython, som er samme ord som engelsk Briton («brite, / britisk»). Brytoniske språk kalles også P-keltiske språk på grunn av hvordan fonemet *kw fra urindoeuropeisk har utviklet seg til p, i motsetning til i goideliske språk, hvor det er blitt til c.
Innhold |
[rediger] Språk
Språkgruppa har tre nålevende språk:
I tillegg kommer det utdødde språket kumbrisk, og muligens piktisk.
[rediger] Karakteristika
Ved siden utviklingen av *kw til p har brytoniske språk følgende karakteristika som skiller dem fra andre keltiske språk:
- -m og -n behandles som -am og -an
- innledende s- fulgt av vokal ble til h-
- irsk sean («gammel»), sior («lang»), samail («lik/lignende»)
- bretonsk hen, hir, heñvel
- brytoniske språk beholder opprinnelige nasaler foran -t
- bretonsk kant («hundre») / irsk cead
- sp, sr, sv/sw ble f, fr, chw
- *swero («leketøy/spill») ble walisisk chwarae og bretonsk c'hoari
- *srokna («nesebor») ble walisisk ffroen og bretonsk froen
- innledende s- i andre kombinasjoner falt bort
- smero («frukt») ble walisisk mwyar og bretonsk mouar
- slemon («glatt») ble walisisk llyfn og bretonsk levn
- v ble gw der den i goideliske språk ble f
- vindos («hvit») ble walisisk gwenn
- vassos («tjener/yngling») ble walisisk gwas
- doble plosiver ble spiranter: pp, cc og tt ble f, ch (c'h), th (z) før en vokal eller likvid
- cippus («trestamme») ble brytonisk kef og walisisk cyff
- cattos ble bretonsk kaz og walisisk cath
- bucca ble bretonisk boc'h og walisisk boch
- enkle, ustemte plosiver og stemt d, b og m plassert intervokalisk ble myke spiranter
- walisisk dd[ð], th[θ], f [v]
- bretonsk z, v
[rediger] Historie
De moderne brytoniske språkene regnes generelt for å komme fra et felles urspråk kalt britisk, fellesbrytonisk, gammelbrytonisk eller protobrytonisk. Dette antas å ha utviklet seg fra protokeltisk, som muligens ble introdusert i Storbritannia fra midten av annet årtusen før Kristus. (Hawkes, 1973). De brytoniske språkene ble talt i det minste i Storbritannia sør for Forth og Clyde. Man hadde derimot et goidelisk språk. I det nordlige Skottland talte man piktisk, som kan ha vært et brytonisk språk. R. F. O'Rahilly har lansert en teori om at Irland var befolket av brytonisktalende en periode, men at disse ble fordrevet av goidelisktalende, muligens quaretiere fra det sørlige Frankrike. Andre, som Dillon og Chadwick, har avvist denne teorien og mener den ikke er plausibel.
Under den romerske okkupasjonen av Britannia, fra 43 til 410, var det omfattende innlån av latinske ord. Dette gjelder både ord for konsepter som var fremmede for det pre-urbanske keltiske samfunnet i Storbritannia, som urbanisering og militære termer, og for mer dagligdagse ord. Blant annet er ordet for «fisk» i alle de brytoniske språkene avledet av latinsk piscis og ikke keltisk *ēskos. Omkring 800 av disse latinske låneordene har overlevd i de tre nålevende brytoniske språkene. Romerske forfattere bruker termen romano-britisk om den latiniserte formen av språket.
Det er sannsynlig at det var så sent som i romersk tid at urspråket ble delt inn i minst to større dialektgrupper, den sørvestlige og den vestlige. Det er også sannsynlig at det fantes en østlig dialekt som ble talt i det østlige England, men denne har satt få spor etter seg og kan ikke dokumenteres. Mot slutten av den romerske okkupasjonen begynte dialektene å utvikle seg til separate språk. Den vestlige dialekten ble til kumbrisk og walisisk, mens den sørvestlige ble til kornisk og søsterspråket bretonsk. Sistnevnte ble ført fra Storbritannia til Armorica på kontinentet. Jackson har vist at noen av dialektforskjellene kan gå lenger tilbake. Man finner nye tendenser til at de fjerner seg fra hverandre omkring år 500, men utover i det 6. århundre er det også felles utviklinger. Også i det 7. århundre er det felles utvikling, men det er usikkert om dette skyldes språklig samrøre eller utviklingstendenser som ligger i selve språkene. Uansett regner man at det innen 600 ikke lenger eksisterte noe felles brytonisk språk. Det er grunn til å anta at et betydelig antall brytonisktalende levde i områder kontrollert av angelsakserne, men det eneste spor man har etter deres språk er stedsnavn, så det er ikke mulig å følge deres språklige utvikling. Det antas at de etterhvert gikk over til å tale engelsk.
De brytoniske språkene som ble talt av mindre grupper i Skottland, på Man og i England ble fra det 5. århundre forskjøvet av irske, norrøne og germanske erobrere. Det antas at det med unntak av Cornwall og grenseområdene mot Wales ikke fantes brytonisktalende igjen i disse områdene innen det 11. århundre.
[rediger] Litteratur
- M. Filppula, J. Klemola og H. Pitkänen: The Celtic roots of English, Studies in languages, No. 37, University of Joensuu, Faculty of Humanities 2001, ISBN 9 5245 8164 7
- J. Hawkes: The first great civilizations : life in Mesopotamia, the Indus Valley and Egypt, The history of human society series, Hutchinson, London 1973, ISBN 0 09 116580 6
- K. Jackson: Language and history in early Britain : a chronological survey of the Brittonic languages, 1st to 12th c. A.D, Celtic studies series, Four Courts Press, Dublin 1994, ISBN 1 85182 140 6
