Coleman Hawkins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Coleman «Hawk» Hawkins (født 21. november 1904 i Saint Joseph, Missouri, død 19. mai 1969 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende.

Hawkins var oppvokst i Chicago og Topeka, Kansas, og spilte tidlig med Mamie Smith's «Jazz Hounds» (1922-23) og Wilbur Sweatman, før han i New York City var i Fletcher Henderson's orkester (1924-34) på Cotton Club, og i perioden 1925-26 utviklet sin avanserte stil inspirert av bandkollega Louis Armstrong.

Hawkins sittende som nr. 2 (f.v.), til venstre for Louis Armstrong, i Fletcher Henderson's Orchestra (1925).

Derpå fulgte soloperioden 1934-39 i Europa der han blant annet spilte med Arne Hülphers orkester (Stockholm, 1935), medvirket på innspillinger med Hot Club of France, Django Reinhardt og Stephane Grappelli (1937), samt spilte med gjestende amerikanere som Benny Carter, Joe Coleman og Arthur Briggs.

.:. hør Hawkins (Honeysuckle Rose av Fats Waller, 1934; 207 KB, 12 sekund)

Tilbake i USA, spilte han inn sin mest kjente solo på Body and Soul (1939), ble kåret til årets utøver av Down Beat, samt skrev filmmusikk til Stormy Weather (1943). Samtidig endret han kurs til den nye bebop-stilen, startet egne besetninger (1944) med Thelonious Monk piano, Miles Davis trompet og Max Roach bass. Hawkins ledet den første bebop-innspilling med Dizzy Gillespie og Roach (1943), senere med J. J. Johnson, og Fats Navarro. Han opptrer alene på utgivelsen Picasso (1948).

På 50-tallet spilte han i Jazz at the Philharmonic, og fulgte det stilmessige kjølvann av Charlie Parker og Lester Young, samt spilte inn med Ben Webster (1957). Han spilte med Roy Eldridge, Eric Dolphy, John Coltrane, såvel som Duke Ellington's orkester (1962). Hawkins var igjen, med Oscar Peterson's trio, på besøk i Stockholm (1967), og var aktiv inntil sin død (lungebetennelse, 1969), hvorpå hans liv ble biografert av John Chilton i The song of the Hawk (1990).