Ben Webster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Benjamin Francis Webster (født 27. mars 1909 i Kansas City, død 20. september 1973 i Amsterdam) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon) kjent som en av swingjazz-epokens tre ledende (med Coleman Hawkins og Lester Young).

På 30-tallet spilte han tidlig i hjembyens orkestre som «The Young Family Band» med blant annet Lester Young (1930), samt «Blanche Calloway and her Joy Boys» (1931). Med Bennie Moten ble han kjent gjennom soloer på Lafayette og Moten Swing (1931-33). Derpå spilte han med Andy Kirk (1933). Etter flytting til New York City, spilte han med Cab Calloway, Fletcher Henderson (1934) og Teddy Wilson, samt ble meget kjent i Duke Ellington's orkester (1936, 1939, 1940-43, 1948-49), spesielt for sin solo på Cotton Tail og Chelsea bridge. Webster innledet så en lengre periode der ledet egne orkestre, medvirket på utgivelser med Jazz at the Philharmonic (1953-54), tilbrakte fem år på vestkysten, samt spilte storheter som Coleman Hawkins, Oscar Peterson og Art Tatum (1944-64).

Han ble en Skandinavia-venn, flyttet til København (1964), gjestet Moldejazz i 1967 med Kenny Drew piano og Niels-Henning Ørsted Pedersen bass. Han gjentok besøket (1969) med norsk besetning Rowland Greenberg trompet, Øistein Ringstad piano, Bjørn Pedersen bass og Omar Heide Midtsæter trommer. I Danmark finner man «Ben Webster Foundation» som støtter amerikansk-danske jazzkonstellasjoner, og deler ut den årlige Ben Webster Prize.

[rediger] Eksterne lenker

• benwebster.dk er «B. W. Foundation»
• jazzprofessional.com har intervju (1965)
• youtube.com med Webster (på How long has this been going on) fra Moldejazz (1967)