Dalriada
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dalriada (i Irland kalt Dál Riata) var i middelalderen et kongedømme i dagens Skottland. De kom opprinnelig fra Antrim i Ulster, og migrerte antagelig helt mot slutten av 5. århundre til Argyll i Skottland. Den første kjente konge av Dalriada er Fergus I, som hersket ca. 500–501.
Under de første kongene av Dalriada var de fortsatt i et avhengighetsforhold til sine irske frender, men under Aedan mac Gabráin (ca. 574–ca. 608) ble det skotske riket dominerende. Han bygde opp en sterk flåte, førte krig mot naborikene, og utførte plyndringstokter så langt unna som Man og Orknøyene. På land gjorde han det ikke like bra, og i 603 ble han beseiret av Aethelfrith av Northumbria i slaget ved Daegsastane.
Kongedømmets innflytelse i Ulster dalte kraftig i 637, da de irske dalriadaene ble beseiret av O'Neill-klanen i slaget ved Mag Rath. Fra da av fokuserte de på sine områder i Skottland. Hovedrivalene var pikterne i nord og angelsakserne i Bernicia mot øst.
Dunadd i Argyll ser ut til å ha vært kongenes sete. Utgravninger der har vist at det er flere befestninger på stedet, og man har også funnet mange former til produksjon av smykker. En bolig- og folketelling, Senchus fer n'Alba som muligens er fra 7. århundre er bevart i en kopi fra 10. århundre.
Dalriada ble erobret av pikterne, men endte med å selv bli kulturelt dominerende. Den første kongen av de forente piktere og skotter var Kenneth mac Alpin (840–857, som var sønn av den siste kongen av Dalriada, Alpin II.
Med vikingtoktene i det 10. århundre endte kontakten med de irske dalriadaene helt; helt mot slutten ble Stone of Scone, stenen som de skotske konger ble kronet på, brakt over til Skottland.
