Det joniske opprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det joniske opprøret ble utløst av handlingene til Aristagoras, tyrannen i den joniske byen Milet på slutten av det 6. århundre f.Kr. og på begynnelsen av det 5. århundre f.Kr.. Det utgjorde den første betydelige konflikten mellom Hellas og Persia. De fleste greske byer som var okkupert av perserne i Lille-Asia og Kypros gjorde opprør mot sine persiske herskere. Krigen varte fra 499 til 494 f.Kr. Jonerne lyktes i å plyndre Sardis, men det persiske motangrepet var for sterkt og jonerne ble alvorlig beseiret ved Lade utenfor kysten av Milet i 494.

[rediger] Opprøret til Naxos

Folket på Naxos, en øy i Egeerhavet som var kontrollert av det persiske riket, gjorde opprør i 502 f.Kr. De tidligere herskerne på Naxos appellerte til Aristagoras om hjelp. Aristagoras gikk med på dette i håp om å annektere Naxos for seg selv når konflikten var løst.

For å gjennomføre felttoget søkte Aristagoras hjelp hos Artafernes, satrapen i Lydia og bror av Dareios I av Persia. Artafernes gikk med på å utruste Aristagoras med en flåte under kommandoen til den høyt ansette persiske admiralen Megabates. Men for å sikre denne alliansen, tilbød ikke bare Aristagoras seg å dele byttene i annekteringen av Naxos, men lovet også å kue Kykladene og kanskje selveste Euboia. Dette var et løfte Aristagoras ikke kunne holde uten at felttoget lyktes.

Men mens Aristagoras forberedte seg for felttoget, klarte han å fornærme Megabates, og admiralen informerte innbyggerne på Naxos i det skjulte om den kommende invasjonen. Resultatet var at da flåten ankom, ble den møtt av uventede forberedelser og motstand. Det mislykkede felttoget ble tvunget til å trekke seg tilbake i 499 f.Kr. etter fire måneder.

[rediger] Det joniske opprøret

Med sitt mislykkede forsøk befant Aristagoras seg i en vanskelig situasjon. Han var ute av stand til å tilbakebetale Artafernes, han hadde fremmedgjort den persiske styresmakten og plassert seg i umiddelbar fare. I et desperat forsøk på å redde seg selv, valgte han å få sine egne undersåtter, de joniske grekerne, til å gjøre opprør mot sine persiske herrer. Han fikk også hjelp av sin svigerfar, Histiaeos, den tidligere tyrannen i Milet som nå var en av Dareios' rådgivere.

Aristagoras sammenkalte et råd av ledende borgere i Milet og la frem planene for et opprør i 499 f.Kr. De støttet til slutt alle sammen idéen om opprør, med unntak av historikeren Hekataios. Aristagoras som allerede hadde sendt soldater for å arrestere lederne i Mylasa, Termera og Mytilene, la ned sitt persiske guvernørskap, og byen adopterte en demokratisk styreform.

Opprøret spredte seg raskt gjennom hele Jonia, og grekerne hadde snart universell frihet fra de persiske guvernørene/tyrannene. De innså derimot at Persia snart ville sende en militær ekspedisjon for å kreve sine byer tilbake. Resultatet var at Aristagoras reiste til Hellas i et forsøk på å samle støtte. Der gjentok han sin tidligere taktikk med å tilby penger han ikke hadde, fremmedgjorde Sparta, men fikk støtte fra Athen og Eretria.

[rediger] Plyndringen av Sardis

En athensk og eretriansk flåte seilte med athenske styrker til Efesos. Der sluttet de seg til en styrke av jonere og marsjerte mot Artfernes' hovedstad, Sardis. Artafernes hadde sendt sine styrker for å beleire Milet og ble tatt på sengen. Til tross for dette klarte Artafernes å trekke seg tilbake til festningen og holde den. Grekerne klarte ikke å ta festningen, men de var i stand til å plyndre byen. Under plyndringen spredte påsatte branner seg gjennom byen, ute av kontroll, og brant Sardis til grunnen.

Dareios, blir det sagt, skal ha sverget hevn over athenerne da han hørte at Sardis var brent til grunnen av dem. Han skal ha bedt en tjener om å minne ham om hans ed tre dager om dagen. I samme beretning er Dareios fullstendig uvitende om athenernes eksistens før angrepet, så stort var det persiske riket, og så små var de greske folkene.

Grekerne ble etter plyndringen tvunget til å trekke styrkene sine tilbake til Efesos siden persiske forsterkninger nærmet seg. På vei tilbake ble de angrepet i et bakholdsangrep fra den persiske hæren og katastrofalt beseiret. De athenske styrkene trakk seg raskt tilbake til sine fartøyer og returnerte til Hellas.

[rediger] Opprøret sprer seg

Med brenningen av Sardis spredte det joniske opprøret seg til de greske byene på Kypros i tillegg til de som lå rundt Hellespont og Propontis.

[rediger] Slutten på opprøret

En stund så det ut som om de greske bystatene hadde skaffet seg sin uavhengighet, men i realiteten hadde de ingen mulighet til å stå imot makten til Persia, og nå snudde det seg i mot dem. Kypros var den første som ble knust, og etterpå ble de fleste andre byene langs kysten lagt under beleiring. På dette tidspunktet oppgav Aristagoras opprøret og flyktet til Thrakia.

På slutten av det sjette året i opprøret (494 f.Kr. hadde Artafernes lyktes i å erobre flere av opprørsbystatene og beleiret nå Milet. Det avgjørende slaget ved Lade ble utkjempet på øya Lade nær Milets havn. Den greske flåten så ut til å vinne slaget, selv om de var undertallige, før skipene fra Samos og Lesbos trakk seg tilbake. Den plutselige deserteringen vendte slagets gang, og den resterende greske flåten ble fullstendig knust. Milet overgav seg kort tid etterpå, og det joniske opprøret var over.

Et år etter erobringen av Miletus ble Erobringen av Milet, et skuespill av poeten Frynikhos, satt opp i Athen, intet øye var tørt. Det joniske opprøret var et ømtålig tema for både Persia og Hellas, selv om det primært var en fiasko for de joniske grekerne. På grunn av dette markerte det begynnelsen på Perserkrigen.