Douglas DC-4
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Douglas DC-4
| Type | Langdistanse |
|---|---|
| Produsent | Douglas |
| Produsert | 1938-1947 |
| Passasjerer | 89 |
| Mannskap | 4 |
| Forrige modell |
Douglas DC-3 |
| Neste modell |
Douglas DC-5 |
| Spesifikasjoner | |
| Lengde | 28.6 m |
| Høyde | 8.38 m |
| Vingespenn | 35.8 m |
| Vingeareal | 135.6 m² |
| Vekt | 19,640 kg |
| Vekt (lastet) | 28,800 kg |
| Motorer | 4 × Pratt & Whitney R-2000 stempelmotorer, (1,081 kW) |
| Toppfart | 450 km/t |
| Marsjfart | 365 km/t |
| Marshøyde | 6,800 m |
| Rekkevidde | 6,839 km |
| Klatrefart | - m/min |
Douglas DC-4 var et firemotors passasjerfly utviklet av Douglas Aircraft Company. Det tjenestegjorde i en militær frakteflyrolle under 2. verdenskrig under benevnelsen C-54 Skymaster, og som passasjerfly for flere flyselskaper etter krigen
Innhold |
[rediger] Utviklingen
Benevnelsen DC-4 ble brukt av Douglas Aircraft Company da de utviklet eksperimentalmodellen Douglas DC-4E, som et stort firemotors versjon for å komplementere Douglas DC-3-modellen. Flyet var tiltenkt å fylle United Airlines' krav om et passasjerfly med lang rekkevidde. DC-4E (der E står for eksperimentalfly) ble designet som et passasjerfly med plass til 52, med et bredt flyskrog i forhold til andre modeller på den tiden, og med tre haleror, lignende det som ble brukt av Lockheed på deres Lockheed Constellation.
DC-4E fløy for første gang den 7. juni 1938, og ble brukt av United Airlines for testflyvninger. Med flytypen viste seg å være forut for sin tid fordi det var komplisert å vedlikeholde og uøkonomisk å operere. De to flyselskapinvestorene, Eastern Airlines og United, ønsket istedet en mindre og enklere utgave. Men før den endelige DC-4 kunne settes i trafikk kom 2. verdenskrig, noe som gjorde at produksjonen av en noe forenklet versjon ble rettet mot det amerikanske forsvaret og gitt den militære benevnelsen C-54 Skymaster. Versjonen brukt av den amerikanske marinen fikk benevnelsen R5D.
Det første flyet, et C-54, fløy fra Santa Monica, California den 14. februar 1942.
[rediger] Produksjon
DC-4 hadde et bemerkesesverdig inovasjon i det at det fremre landingshjulet gjorde det mulig å introdusere et flykropp med skrogdeler. Dette gjorde det mulig å enkelt strekke flyskroget ved å sette inn nye skrogdeler. Slik ble de senere modellene DC-6 and DC-7 til. 1,163 DC-4 ble bygd for tjeneste ved det amerikanske forsvaret mellom 1942 og 1946. Douglas fortsatte å utvikle flytypen under 2. verdenskrig for å være forberedt for en tilbakekomst til sivil flytrafikk etter freden. Likevel ble disse salgsprospektene rammet da 500 C-54 og R5D krigsfly gikk på det sivile markedet.Douglas bygde bare 74 nye fly før produksjonen opphørte den 9. august 1947.
[rediger] Derivater
DC4M North Star/Argonaut. 71 DC-4 ble bygd av Canadair under betegnelsene North Star, DC-4M, C-4, og C-5. Med unntak av den ene C-5, hadde alle disse Rolls-Royce Merlin-motorer og 51 av disse igjen hadde trykkabin. Det candadiske luftforsvaret, Trans-Canada Air Lines, Canadian Pacific Air Lines og BOAC opererte disse flyene, som senere fikk kallenavnet «Argonaut».
Ved inngangen på 1950-årene ble 20 DC-4 ombygd til ATL-98 Carvairs. Disse flyene ble designet til å frakte 22 passasjerer og fem biler. Dette ble mulig ved å utvide flyskroget, flytte cockpiten over flykroppen, lage en sideåpnet nesedør og forstørre de vertikale stabilisatorene for å sette det tyngre frontpartiet i balanse. Disse flyene var i trafikk til langt ut i 1970-årene. DC-4 viste seg å være et populært fly og flere flyr trafikk i dag, spesielt i USA hvor det er populært som charterfly og fraktefly.
[rediger] Andre versjoner
- DC-4-1009 Etterkrigsmodell, til passasjertrafikk. Denne sivile modellen kunne frakte opptil 86 passasjerer.
- DC-4-1037 Etterkrigsmodell, til lasttrafikk.
[rediger] Norskregisterte DC-4
De skandinaviske flyselskapene ABA, DDL og DNL hadde under krigen sikret seg en opsjon på kjøp av et antall fly som skulle danne grunnstammen for selskapenes internasjonale ruter etter krigen.
- DNL/SAS
- Braathens SAFE
[rediger] Referanser
- Francillon, René (1979). McDonnell Douglas Aircraft Since 1920: Volume I. London: Putnam. ISBN 0-87021-428-4
- Yenne, Bill (1985). McDonnell Douglas: A Tale of Two Giants. Greenwich, CT: Bison Books. ISBN 0-517-442876
- Pearcy, Arthur (1995). Douglas Propliners: DC-1 - DC-7. Shrewsbury: Airlife Publishing. ISBN 1-85310-261X
[rediger] Eksterne lenker
Boeings McDonnell Douglas-side om DC-4
