Emil Løvlien
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Emil Løvlien (1899-1973) var formann for Norges Kommunistiske Parti mellom 1946 og 1965, og var den siste stortingsrepresentanten som ble valgt inn på partiets egne lister.
Løvlien var født og oppvokst i Løten, og var som skogarbeider sentral i arbeidet med å organisere skogarbeiderne i Hedmark. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1918, og fulgte NKP ved splittelsen i 1923. I 1934 ble han valgt til politisk sekretær i partiet i forbindelse med at en landskonferanse dette år foretok flere omrokkeringer i partiledelsen. I forbindelse med at den okkupasjonsmakten forbød partiet 16. august 1940 ble han arrestert, men løslatt kort tid senere. Etter dette gled han ut i periferien, selv om han i 1943 flyktet til Sverige på grunn av sin rolle i motstandsarbeidet i Hedmark.
I 1945 ble han valgt inn på Stortinget, og året etter overtok han som partiformann. I kraft av denne posisjonen ble han blant de fremste eksponentene for oppgjøret med Peder Furubotn i 1949, og «Løvlien-fløyen» ble også navnet på denne fløyen. Samme år falt han, sammen med resten av partimedlemmene, ut av Stortinget, men han ble valgt inn igjen i 1953 og, som eneste representant for partiet, i 1957. Som formann sto han også i spissen for den såkalte «avstaliniseringen», men i forbindelse med partiets nyorientering på 1960-tallet ble han erstattet som partiformann av Reidar T. Larsen. Han fortsatte imidlertid i partiets sentralstyre til sin død.
