Det norske Arbeiderparti
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Arbeiderpartiet | |
| Ideologi | Sosialdemokrati |
| Opprettelsesår | 1887 |
| Partileder | Jens Stoltenberg (47) (2005) |
| Hovedkontor | Oslo |
| Nettsted | www.dna.no |
| Ungdomsparti | Arbeidernes Ungdomsfylking |
| Medlemstall | 51 576 (2005) |
| Ordførertall | 170 (2003-2007) |
| Representanter | |
|---|---|
| Kommune | 3 238 (2003-2007) |
| Fylkesting | 208 (2003-2007) |
| Storting | 61 (2005-2009) |
Det norske Arbeiderparti (DnA), ofte kalt Arbeiderpartiet (Ap), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Det ble stiftet 21. august 1887 i Arendal (korrekt: i nabokommunen Barbu) med Anders Andersen som formann. Det første programmet hadde bare fire punkter: Alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser. Partiet har vært Norges største parti siden 1930-tallet.
Partiets nåværende leder er Jens Stoltenberg. Hill-Marta Solberg er nestleder og Martin Kolberg er partisekretær. Partiet hadde tidligere to nestledere, men gikk tilbake til én nestleder på landsmøtet i 2002.
Partiet har også en egen ungdomsorganisasjon; Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF).
[rediger] Politisk plattform
Arbeiderpartiets politiske plattform består av følgende hovedpunkter:
- Omfordeling av ressurser fra de som tjener mye til de som tjener mindre eller ikke kan jobbe.
- Moderat regulering av enkeltinidividet hvis dette ses som samfunnets beste. F.eks. alkoholavgift, byggeregulering, allemannsretten til naturen osv.
- Likestilling
Arbeiderpartiet har vært en forkjemper for den norske blandingsøkonomien, og ønsker å bevare en godt utbygd velferdsstat, og å beholde en viss politisk styring.
[rediger] Historie
Det Norske Arbeiderpartiet ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme i Arendal i 1887.
[rediger] 1900-1918
I perioden fram mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.
Arbeiderpartiet fikk fire representanter på Stortinget ved valget i 1903, alle fra Nord-Norge. I årene som fulgte, fikk partiet rettet oppmerksomheten mot en rekke av sine kampsaker. Blant annet ble allmen stemmerett for kvinner innført i 1913, et hovedkrav helt fra partidannelsen i 1887.
I 1911 lanserte Martin Tranmæl et mer radikalt program for fagbevegelsen og partiet. Han ble den dominerende skikkelsen i fagopposisjonen av 1911 («den nye retning»). De fagorganisertes kampformer skulle skjerpes (Trondheimsresolusjonen). Fagopposisjonen hadde begrenset tiltro til det parlamentariske system og ønsket blant annet sosialisme innført ved revolusjon. Bakgrunnen var særlig spekulasjonsøkonomien og gapet mellom levekostnader og reallønn under første verdenskrig. Den nye retningen fikk økt oppslutning også på grunn av dyrtidsaksjonen 1917 og den russiske revolusjon.
[rediger] 1918-1927 Fra revolusjon til revisjon
Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon ble Arbeiderpartiet et revolusjonært parti for proletariatet, og ble medlem av den kommunistiske internasjonale (komintern). Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løst og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 tok et nytt flertall over og meldte Ap ut av komintern igjen, og da var det klart for en ny splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges kommunistiske parti (NKP). I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget; noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk parti
[rediger] 1927-1935 Regjeringsdeltakelse og utestengelse
Til tross for at Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti var partiet fortsatt for radikalt for dets politiske motstandere. De borgerlige partiene forsøkte lenge å holde Ap ute av regjeringskontorene, men i 1927 gav kongen oppdraget til Christopher Hornsrud å danne regjering. Hornsruds erklæring var utformet av partiets radikale fløy og var svært kontroversiell. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet og krise. Like etter samlet de borgerlige partiene seg og fremmet et mistillitsforslag. Hornsrud-regjeringen fikk noen ukers levetid før den ble felt på egen erklæring.
[rediger] 1935-1945 Ny regjeringsepoke og krigstid
I 1935 var det klart for en ny regjeringstid for Arbeiderpartiet under statsminister Johan Nygaardsvold etter at Bondepartiet og Arbeiderpartiet inngikk det såkalte kriseforliket. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på regjeringens brukne geværs taktikk som en av årsakene til tyskernes okkupasjon av Norge under andre verdenskrig. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen flyktet til England for å fortsette motstanden derfra.
[rediger] 1945-1965 Arbeiderpartiets storhetstid
Ved Stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid 1951-1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten og vektla en sterk statlig styring av økonomien. Samtidig skjedde det også endringer innad i Arbeiderpartiet; partiet gikk gradvis vekk fra sosialismen til å bli et sosialdemokratisk parti. Da partiet gikk inn for å støtte norsk Nato-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin motstand mot NATO. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.
[rediger] 1965-1986 Nye regjeringsepoker og EF-strid
Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973 og Ap satt deretter med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en markedsliberalistisk høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.
[rediger] 1986-1997 Ny Ap-epoke
I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989-1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte kritikk både for sitt langtidsprogram og fordi det var turbulens rundt enkelte av statsrådene. Foran stortingsvalget i 1997 stilte derfor Jagland et kabinettspørsmål til det norske folk: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 %), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 % ved valget og Jagland holdt ord og gikk av.
[rediger] 1997-2005 Opposisjon
Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Krf og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Dette innledet en tid med indre strid i Arbeiderpartiet. Jens Stoltenberg ble partiets nye statsministerkandidat, og han overtok dessuten som partileder i 2002 etter Jagland. I 2001 ble Stoltenberg som statsminister etter at Bondevik stilte kabinettspørsmål i gasskraftsaken og tapte. Stoltenbergs regjeringstid ble kun ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste valg siden 1924 og mistet dermed regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut med Høyre.
[rediger] 2005-nå Rød-grønn koalisjon
Foran stortinsvalget i 2005 valgte Arbeiderpartiet å søke samarbeid for å sikre mulighetene til en flertallsregjering. Samtidig engasjerte tidligere partisekretær, den gang 99 år gamle Haakon Lie, og tidligere statsminister og partileder, Gro Harlem Brundtland, seg i valgkampen. Det ble blant annet satset på et sterkere samarbeid med fagbevegelsen enn på flere år. Ved 2005-valget gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen, og sikret med det flertall i stortinget sammen med Sp og SV. De tre partiene gikk deretter sammen i det som var Arbeiderpartiets første koalisjonsregjering, med Stoltenberg som statsminister.
[rediger] Nøkkelinformasjon
[rediger] Arbeiderpartiets ledere
- Jens Stoltenberg 2002 - dd.
- Thorbjørn Jagland 1992 - 2002
- Gro Harlem Brundtland 1981 - 1992
- Reiulf Steen 1975 - 1981
- Trygve Bratteli 1965 - 1975
- Einar Gerhardsen 1945 - 1965
- Oscar Torp 1923 - 1945
- Emil Stang d.y. 1922 - 1923
- Kyrre Grepp 1918 - 1922
- Christian Holtermann Knudsen 1911 - 1918
- Oscar Nissen 1906 - 1911
- Christopher Hornsrud 1903 - 1906
- Christian Holterman Knudsen 1900 - 1903
- Ludvig Meyer 1897 - 1900
- Carl Jeppesen 1894 - 1897
- Gustav Olsen-Berg 1893 - 1894
- Ole Georg Gjøsteen 1892 - 1893
- Carl Jeppesen 1890 - 1892
- Christian Holtermann Knudsen 1889 - 1890
- Hans G. Jensen 1888 - 1889
- Anders Andersen 1887 - 1888
[rediger] Kjente personer
- Martin Kolberg - Partisekretær
- Haakon Lie - Partisekretær i perioden 1945 - 1969.
- Martin Tranmæl - Redaktør i Arbeiderbladet, sentralstyremedlem
[rediger] Stortingsvalgshistorikk 1906-2005
| Årstall | Prosent av stemmene | Antall stortingsrepresentanter |
|---|---|---|
| 1906 | 15,9% | 11 |
| 1909 | 21,5% | 11 |
| 1912 | 26,2% | 23 |
| 1915 | 32,0% | 19 |
| 1918 | 31,6% | 18 |
| 1921 | 21,3% | 29 |
| 1924 | 18,4% | 24 |
| 1927 | 36,8% | 59 |
| 1930 | 31,4% | 47 |
| 1933 | 40,1% | 69 |
| 1936 | 42,5% | 70 |
| 1945 | 41,0% | 76 |
| 1949 | 45,7% | 85 |
| 1953 | 46,7% | 77 |
| 1957 | 48,3% | 78 |
| 1961 | 46,8% | 74 |
| 1965 | 43,1% | 68 |
| 1969 | 46,5% | 74 |
| 1973 | 35,3% | 62 |
| 1977 | 42,3% | 76 |
| 1981 | 37,2% | 66 |
| 1985 | 40,8% | 71 |
| 1989 | 34,3% | 63 |
| 1993 | 36,9% | 67 |
| 1997 | 35,0% | 65 |
| 2001 | 24,3% | 43 |
| 2005 | 32,7% | 61 |
[rediger] Fylkestingsvalghistorikk 1928-2003
| Årstall | Prosent av stemmene |
|---|---|
| 1928 | 36,4% |
| 1931 | 36,0% |
| 1934 | 40,9% |
| 1937 | 43,4% |
| 1945 | 39,8% |
| 1947 | 38,2% |
| 1951 | 42,4% |
| 1955 | 43,4% |
| 1959 | 43,7% |
| 1963 | 45,8% |
| 1967 | 43,8% |
| 1971 | 41,7% |
| 1975 | 38,1% |
| 1979 | 36,0% |
| 1983 | 38,9% |
| 1987 | 35,9% |
| 1991 | 30,4% |
| 1995 | 31,3% |
| 1999 | 28,2% |
| 2003 | 27,0% |
[rediger] Eksterne lenker
Sosialistisk Venstreparti | Arbeiderpartiet | Senterpartiet | Venstre | Kristelig Folkeparti | Høyre | Fremskrittspartiet
