Engelsk langbue
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Engelske langbuer (også kalt walisiske langbuer) var kraftige, ca. 2m lange, buer brukt av engelskmenn og walisere under middelalderen som våpen og til jakt. Buene er kjent som noen av de beste og mest effektive våpen som ble utviklet i middelalderen. Langbuen ble, som andre europiske buer, som regel laget av tresorten barlind som har naturlig fjæring med en harde kjerne innerst og en mykere overflate. Det ble også benyttet andre typer tresorter som ask eller rogn men også, om man hadde tilgang til det, hickori og bambus.
Innhold |
[rediger] Langbuens effektivitet
Rekkevidden på de engelske langbuene er ikke kjent. I følge mytologien som vokste rundt langbuene kunne de drepe på en avstand på flere hundre meters hold, muligens opptil 350 m. Det ble sagt at en langbueskytter kunne drepe en hest på inntil 300 meter. Disse påstandene må imidlertid tas med en klype salt, siden de ikke kan etterprøves med moderne replikaer. Den meste effektive avstand under kamp med tanke på drepende gjennomtrengbarhet beregnes til rundt 180 meter. Lengderekorden med en moderne replika er ca. 330 m. Dette ble gjennomført med et kopi av en bue fra skipet Mary Rose, med en dragvekt på 150 lb. Buene hadde stor rekkevidde og var, for sin tid, svært nøyaktige våpen. De hadde imidlertid ikke begge disse egenskapene samtidig. Moderne mesterskyttere hevder at man ikke kan garantere å treffe mål som ligger lenger enn 80 m unna, med hvilken som helst bue. Hemmeligheten bak langbuens suksess lå derfor ikke i dens treffsikkerhet, men i mengden av piler som ble skutt ut mot fienden. En bueskytter kunne derfor ikke regne med å treffe en utpekt soldat på 180m hold, men kunne regne med å treffe 'noen' i en hel hær.
Det var forventet av en walisisk eller engelsk langbueskytter skulle fyre av mellom 10 og 20 piler per minutt.
I den første halvdelen av 1300-tallet var langbuen et svært effektivt verktøy for å gjennomborre fiendens ringbrynjer. Når rustningen senere besto av jernplater ble imidlertid gjennomtrengbarheten redusert til en rett skuddlinje på rundt 30 meter.
Langbuens suksess var ikke bare knyttet til slaget ved Crecy, slaget ved Poitiers og slaget ved Agincourt under Hundreårskrigen, men også til flere andre slag i Italia, Portugal, Spania, Flandern, Nederland og Burgund fram mot slutten av 1400-tallet. Taktikken ved å bruke et massebombardement ved at en hærfører samlet bueskyttere i formasjoner for å gjøre stor skade på defensive motstanderne i tette formasjoner ble gjort allerede under slaget ved Hastings i 1066. Langbuens suksess var ingen revolusjon, men en praktisk evolusjon av de buene som menneskene hadde brukt i lang tid. I en videre evolusjon ble buene selv avløst av kuler og krutt.
Nøkkelen bak suksessen lå i en profesjonalisering med streng treningsdoktrine og privilgerier for å opprettete stående hærstyrker slik at man fikk bueskyttere som kunne håndtere buer som få andre. Å treffe et mål som sto 225 meter unna var den endelige testen for en bueskytters dyktighet.
[rediger] Langbuens begrensning
Langbuens dødelighet og treffsikkerhet er ofte overdrevet, ettersom undersøkelser har vist at i alle slag var det de pansrede til fots og bueskytternes egne innsats med dolk, sverd og kjappe bevegelse som sikret seieren. Langbuens er på sitt mest dødelige med flatt skuddlinje. Ved å skyte oppover faller pilene ned samlet som vann fra en dusj og dødeligheten blir langt mindre ved at fienden kan verge seg med skjoldene. Det var dessuten et spørsmål om hvor mange piler en bueskytter kunne sløse bort. Denne taktikken var først og fremst med på å skape uorden og hindre fienden å rykke fram. Det kunne bare skje når bueskytterne var forberedt og hadde fått en plassering i sikkerhet bak grøfter eller bak plantede påler.
I senere slag kunne man forsvare seg mot langbuen ved enten å ha god nok pansring eller å forhindre at bueskytterne fikk fri sikt mot målet. Fotfolk eller infanteri hadde derimot ikke den samme fordelen som de som bar rustning. Langbuen som våpen mistet sin effektivitet på slutten av 1400-tallet og ble redusert til å være et forstyrrende middel for å spre uorden. I steden begynte feltskyts å nå den samme avstand og kunne samtidig ha større gjennomslagskraft.
[rediger] Sosial betydning
Betydningen av introduksjonen av langbuen kan ikke undervurderes. I The Assize of Arms fra 1252 påpekes det at alle borgere og frie menn i England mellom 15 og 60 år skulle bære våpen. De fattigste av disse skulle minst være i besittelse av en bue, noe som gjorde det enklere for kongen å stille en hær. Utfordringene ved å benytte seg av langbuene skulle løses ved at alle skulle øve langbueskyting i høytidene.
[rediger] Avløst av gevær
Skytevåpen var langt billigere ved at det ikke trengte samme mengde med trening. En langbueskytter måtte trenes helt fra barndommen av under streng trening, mens en person bare trenger uker på seg for å lære hvordan man bruker et skytevåpen. Samtidig var muskettens gjennomslagskraft, treffsikkerhet og rekkevidde avgjørende for langbuens skjebne.
