Erich Priebke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf, Brandenburg, Tyskland) var under andre verdenskrig var Hauptsturmführer (tilsvarende kapteins grad) i SS. Han har blitt holdt medansvarlig for massakrene ved Ardentinerhulene utenfor Roma i Italia i mars 1944. Her ble 335 sivile italienere – derav 75 jøder – drept som hevn etter at italienske partisaner hadde drept 33 tyske soldater. Han kom seg imidlertid unna etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og levde i Argentina i over 50 år.
I 1994, 50 år etter massakren, følte Priebke seg såpass trygg at han stod åpent frem og fortalte om hendelsen til en reporter fra ABC News. Dette vakte stor harme fra folk som ikke på langt nær hadde glemt hendelsen, og dette ble starten på en rettslig prosess som skulle ta over fire år.
Innhold |
[rediger] Historie
[rediger] Italia kapitulerer
Under andre verdenskrig var Italia og Tyskland allierte. Blant annet måtte Hitler ordne opp i det mislykkede angrepet som Mussolini førte på Albania våren 1941. I løpet av 1943 snudde krigslykken seg for fascistene. Mussolini ble avsatt, og kong Viktor Emanuel utnevnte en ny regjering. Da de allierte steg i land på det italienske fastlandet, ga regjeringen ordre om at soldatene skulle legge ned sine våpen. Italia hadde kapitulert.
Mussolini ble arrestert, men ble snart befridd av tyske fallskjermjegere og satt til å lede en norditaliensk fascistrepublikk. Blant de italienske styrkene oppstod det forvirring. Noen ble avvæpnet av tyskerne, mens andre stilte seg til de alliertes disposisjon. Det hendte til og med at noen soldater simpelthen reiste hjem.
Fra å være et land alliert med Tyskland, gikk Italia nå over til å være et land okkupert av Tyskland. Tyskerne så tidlig hvilken retning utviklingen gikk og okkuperte Italia lynraskt i den såkalte operasjon «Axis».
[rediger] Massakren ved Ardentinerhulene
Det var under denne tyske okkupasjonen at en gruppe italienske partisaner aksjonerte mot tyskerne en marsdag i 1944. Følgene ble at 33 tyske soldater ble drept. Straks Hitler fikk vite om dette beordret han at represalier skulle iverksettes innen 24 timer. Øverste leder for de tyske styrkene i Italia, generalfeltmarskalk Albert Kesselring, sørget derfor for at ti italienske sivile skulle henrettes for hver drepte tyske soldat. De fleste av de henrettede italienerne ble plukket ut blant internerte fanger, men andre, deriblant en rekke jøder, ble hentet fra sine hjem eller grepet på gaten.
Ofrene ble kjørt til Ardentinerhulene i grupper på fem. De ble så ledet inn i hulene med hendene bundet bak, og så skutt i nakken. Mange ble tvunget til å knele på kroppene til dem som hadde blitt drept før dem. Det ble drept fem flere enn hva som var beordret på forhånd.
At 75 av ofrene var jødiske gjorde også denne massakren til den største enkelmassakren av jøder i Italia. Dette er en av årsakene til at en rekke jødiske organisasjoner har fronet arbeidet med å få brakt de ansvarlige for retten.
[rediger] I medias søkelys
I 1994 lagde reporteren Sam Donaldson en reportasje om Priebke til ABCs nyhetsshow «Primetime». Her stod Priebke frem og fortalte om sin rolle i massakren. Men han unnskyldte sine handlinger med at han kun fulgte ordrer fra Herbert Kappler. Oberstløytnant Kappler var sjef for [SD]] og Gestapo i Roma. I et vitnemål etter krigen forklarte Kappler at Priebke hadde blitt beordret til å sørge for at alle ofrene skulle bli brakt til hulene for å henrettes, og til å kontrollere navnelisten over dem som skulle bli drept. I 1948 ble Kappler dømt til livstid av en militær domstol for sine ugjerninger, men fikk i 1977 hjelp av sin kone til å flykte fra sitt fangenskap i Roma.
[rediger] En fri mann
Priebke skulle også ha blitt dømt for sin rolle i massakren, men han klarte å flykte fra en britisk fangeleir i nordøst-Italia i 1946 og to år senere ankom han Argentina. Her ble han værende.
Priebke fortalte Donaldson at ofrene – deriblant gutter på fjorten og menn på syttifire – ikke var noe annet enn «terrorister». Han innrømmet at det var han som utferdiget listen over dem som skulle bli henrettet, deriblant rundt sytti jøder. I tillegg til massakren mener man at Priebke var ansvarlig for frakten av 6000-7000 jøder fra Italia til Auschwitz, og for å ha torturert politiske fanger.
[rediger] Rettsprosessen
[rediger] Utleveringen av Priebke
Donaldsons reportasje om Priebke viste både hvor åpent han kunne leve i Argentina, og hvor lite anger han følte for sine handlinger. Dette fikk folk til å reagere. Italia søkte om å få utlevert Priebke, og det tok ikke lang tid før han ble arrestert av argentinske myndigheter. På grunn av sin alder og dårlige helse ble han ikke fengslet, men satt i husarrest i sitt hjem i Bariloche, et skiområde, hvor han har bodd åpent siden 1949.
Prosessene rundt utleveringen møtte flere forsinkelser. Priebkes advokater forlangte blant annet at alle italienske dokumenter skulle oversettes til spansk, en prosess som kunne tatt to år. Den argentinske retten avviste til slutt denne prosessen, men anker og andre forsinkelser førte til at behandlingen av saken tok nesten et år. Forsvarsadvokatene argumenterte med at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for utlevering ettersom grensen på 15 år for forelding av drapssaker var løpt ut.
I mars 1995, etter ni måneder med utsettelser, fikk presidenten for den jødiske organisasjonen B’nai B’rith et løfte fra blant annet den argentinske presidenten at saken skulle bli avsluttet og Priebke skulle bli sendt til Italia ved slutten av måneden. Til tross for disse løftene bestemte den argentinske høyesterett at saken skulle overføres til den lokale retten i Bariloche hvor saken opprinnelig ble tatt opp. Dette åpnet mulighetene for flere år med forsinkelser fra fremtidige anker, mens en aldrene Priebke kunne leve i ro og mak i sitt hjem under husarrest.
I mai 1995 godkjente en føderal dommer den italienske begjæringen om utlevering på det grunnlag at forbrytelser mot menneskeheten ikke kunne foreldes. Men ankene fortsatte, og det gikk rykter om at retten kanskje ville omgjøre kjennelsen.
I august samme året avgjorde en ankedomstol at Priebke ikke skulle utleveres, på grunnlag av at saken var foreldet. For å legge press på den argentinske regjeringen begjærte Tyskland en utlevering samme dag. En aktor fra Italias militærvesen, Antonio Intelisano, argumenterte med at FN-avtaler som Argentina har gått med på, tilsier at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke kan foreldes.
Til slutt, etter 17 måneder med forsinkelser, bestemte argentinsk høyesterett at Erich Priebke skulle utleveres. Han ble satt på et direktefly som brukte 18 timer fra Bariloche til Ciampino, en militær flyplass ikke langt fra Ardentinerhulene hvor massakren foregikk.
[rediger] Priebke i retten
I retten erklærte Priebke seg uskyldig. Han benektet ikke de faktiske omstendigheter, men han nektet straffeskyld. Priebke la skylden for massakren på de italienske sivile som stod bak angrepet der 33 tyske soldater ble drept. Ordren kom direkte fra Hitler, og han mente at det var en «legitim represalie».
Det kom også frem at Priebke selv hadde skutt to italienere. Dette fremgikk også av et vitnemål han avla i 1946 før han klarte å rømme:
- Rundt midt på dagen den 24. Mars 1994 dro mellom 80 og 90 menn fra Avdeling III og IV til Ardentinerhulene, Roma. (...) Når jeg ankom, så jeg dem ved hulen. Alle var bundet med tau med hendene bak på ryggen, og navnene deres ble lest opp, og de gikk inn i hulen i grupper på fem og fem. ... Jeg gikk inn med den andre eller tredje gruppen og drepte en mann med en italiensk maskinpistol. Mot slutten drepte jeg en annen mann med den samme maskinpistolen. Henrettelsene sluttet når det ble mørkt om kvelden.... Etter skytingen ble hulene sprengt igjen.
Det ble ikke bevist at det forelå de skjerpede omstendighetene som er nødvendig for å overstyre Italias regel om tretti års foreldelsesfrist. Priebke ble derfor frifunnet på alle punkter den 1. august 1996. Retten ga ordre om at Priebke skulle løslates øyeblikkelig, men senere kunne den italienske justisministeren fortelle at Priebke kunne bli arrestert på nytt. Det kom an på en avgjørelse hvorvidt man skulle utlevere ham til Tyskland hvor han hadde mordanklager mot seg. Tidligere hadde italienske myndigheter sagt at Priebke ikke kunne bli arrestert på nytt, på grunn av avtaler som ble gjort under utleveringen fra Argentina, men etter et møte med de dømmende myndighetene gikk justisministeren ut og fortalte om regjeringens hensikter.
Den argentinske regjeringen sa klart ifra at de ikke ville la ham returnere til Italia hvis han gikk fri. Dette utspillet baserte de på lover som sa at folk som kunne «forstyrre allmenn ro og orden» ikke skulle ha tilgang til riket.
Priebke kunne ikke engang forlate rettsalen, for i over syv timer blokkerte protestanter og opprørte slektninger rettshuset.
Dommerpanelet stemte 2 mot 1 for å dømme den 83 år gamle Priebke for å ha tatt del i represaliemordene, men de frikjente ham for å ha handlet med grusomhet og overlegg, fordi han bare fulgte ordre.
Reaksjonene fra familiemedlemmene uteble ikke. De ble stengt ute fra rettsalen idet dommen ble lest opp. Da de så senere fikk vite hvordan domsavsigelsen lød, begynte de å komme med utrop mot forsvarerne. De mente dette var en oppfordring til «morgendagens forbrytere», og at dommerne ikke verdsatte menneskeliv. «Med dette tillater Italia overgrep og kriminalitet mot menneskeheten», sa Shimon Samuels, leder i «the Simon Wiesenthal Center».
[rediger] Anken
Selv om Priebke var blitt frikjent, kunne han likevel ikke føle seg trygg fordi aktor valgte å anke frikjennelsen, noe som italiensk lov tillater.
Dagen etter ba Tyskland om at Italia måtte holde Priebke fengslet inntil deres krav om å få ham utlevert til Tyskland. De ville ha ham stilt for retten for drapet på de to ofrene som Priebke egenhendig hadde skutt.
Utenfor rettshuset hadde det oppstått en del tumulter som politiet hadde problemer med. Da det ble kjent at Priebke hadde blitt arrestert igjen, roet dette seg. Reaksjonene kom ikke bare fra vanlige folk, men fra både pressekorps, politikere og til og med den italienske statsministeren, Romano Prodi, reagerte. Han foretok – i lag med en stor folkemengde – en tur til Ardennerhulene for å minnes de døde.
Italiensk høyesterett kom frem til at den forrige retten som hadde frikjent Priebke, var inhabil, og lot derfor aktors anke slippe igjennom. Det ble blant annet stilt spørsmål om hvorfor det ikke ble tatt hensyn til Nürnberg-dommenen. Den har slått fast prinsippet om individets personlige ansvar for sine gjerninger. Grunnen til at Priebke hadde blitt løslatt var at han hadde handlet etter ordre. Han hadde påstått at dersom han hadde nektet å adlyde ordre ville han selv blitt stilt for tysk krigsrett og henrettet. Dette ville ikke ankedomstolen godta.
I mars 1997 ble det slått fast at Priebke ikke kunne utleveres til Tyskland. Grunnen til dette var at han nå ble stilt for en ny rettssak for akkurat det samme som Tyskland ville ha ham stilt for. Han skulle ikke kunne stilles for retten to ganger for den samme forbrytelsen.
Den 14.april 1997 begynte den nye rettssaken for Priebke. Her tok man ikke like mye hensyn til at Priebke handlet etter ordrer. Priebke selv ble dømt til 15 år, mens en annen som var med på massakren, Karl Hass, ble dømt til 10 år. Aktor hadde lagt ned påstand om livstid for Priebke og 24 år for Hass. Men det skulle vise seg at straffen skulle bli enda mildere. Pga. et amnesti som ble gitt noen år tidligere, ble straffene deres redusert med 10 år. Priebke måtte sone 5 år, mens Hass kunne forlate retten som en fri mann. I tillegg kunne Priebke trekke fra den tiden han hadde sittet i husarrest og varetekt i Italia. Dermed ble straffen maksimum to eller tre år.
[rediger] Priebke anker saken
Priebke nektet straffeskyld, og anket saken videre. Dette skulle vise seg å bli en feil. Ankedomstolen pekte på at Hass og Priebke hadde utført drapene med overlegg og grusomhet. Retten mente derfor at begge burde dømmes til livsvarig fengsel.
Selv hevdet Priebke at han var offer for et intenst hat, og at han fikk skylden for alle misgjerninger som ble gjort under Andre verdenskrig:Jeg ga Argentina 50 år av mitt liv, og de vil ikke ha meg. (...) Jeg kjempet for Tyskland under krigen, og nå vil de stille meg for retten for å ha utført deres ordrer.
Priebke anket saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
[rediger] Europas eldste fange
I 2006 er Erich Priebke en gammel mann med sine 93 år. Dette har italienske myndigheter tatt hensyn til ved å spare ham for de strenge forholdene som et vanlig fengsel byr på: Siden 1998 har han blitt holdt i husarrest - den samme løsningen som ble valgt for hans medsammensvorne og overordnede Karl Hass, som døde i 2004. Myndighetene har utvilsomt håpet at Priebkes død skal sette et endelig og naturlig punktum for den videre behandlingen av hans sak. Men Priebke holder seg stadig i god form og er like standhaftig som før.
Priebke er nok pinlig klar over at han ikke med det første vil slippe ut fra landet som han ufrivillig oppholder seg i. For Italia er ikke kjent for å se mildt på tyske krigsforbrytere som er dømt til livsvarig fengsel: Både Herbert Kappler og Walter Reder måtte tilbringe henholdsvis 30 og 37 år i italiensk fengsel før friheten ventet.
