Frekvensmodulasjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frekvensmodulasjon (FM) er informasjon som skal overføres preget inn på bærebølgen som en variasjon av dens frekvens.
Amplituden av bærebølgen er konstant, mens frekvensen varierer. Den svinger omkring en middelverdi, f.eks. slik at den er høyere i den positive halvperioden av det modulerende lavfrekvenssignalet og lavere i den negative. Modulasjonsgraden er gitt av frekvensdeviasjonen som er differansen delta f mellom høyeste frekvenssving ut fra bærebølgen og bærebølgen selv.
FM brukes vanligvis på VHF-frekvenser for høykvalitetskringkasting av musikk og tale, bl.a. på FM-båndet. Som smalbåndsradio brukes det for talekommunikasjon på kommersielle og amatørradiostasjoner.
For kringkasting er maksimal deviasjon 75 kHz, mens den for vanlig kommersielt utstyr er 5 kHz. Med frekvenssvinget forstår man totalt utsving fra bærebølgen, altså to ganger deviasjonen, dvs. ±75 kHz for kringkasting og ±5 kHz for vanlig utstyr.
FM brukes også for syntetisering av lyd på hørbare frekvenser. Denne teknikken som kalles FM-syntetisering ble populært da de første digitale syntetisatorene kom på markedet, og ble standard for mange generasjoner av lydkort på personlige datamaskiner.
I Norge anbefaler en arbeidsgruppe (Digitalradiogruppen) oppnevnt av Medietilsynet etter brev fra Kultur- og kirkedepartementet at FM-nettet skal slukkes i 2014 til fordel for DAB.[1]
