Geleyn Evertsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Geleyn Evertsen (født 22. januar 1655 i Vlissingen, død 25. juli 1721 i Middelburg) var en nederlandsk admiral som levde i det 17. århundre.
Geleyn var admiral-løytnant Cornelis Evertsen den gamles åttende og yngste sønn, bror til admiral Cornelis Evertsen den yngste (som ble kalt Keesje den Duvel (no.: djevelen Kees) fordi han var bråsint) og nevø av vise-admiral Cornelis Evertsen den unge (sønn av admiral-løytnant Johan Evertsen). Geleyn var den trettende av slekten som tjente Nederlandene på sjøen. Han beskrives som en pen mann, åpenhjertig og vam mot sine offiserer utenfor tjeneste, men ellers streng og nøyaktig. Han hadde et jevnt humør, var gavmild mot sine underoffiserer, konverserte gjerne med sine likemenn og ærbødig og trofast i forhold til sine foresatte. Da han døde etterlot han seg ikke noe annet hos dem som hadde kjent ham enn et godt navn og et godt minne.
Elleve år gammel fulgte han i sin fars og sine brødres fotspor og tok hyre, først og fremst under nevøen Cornelis Evertsen som Geleyn kalte sin «sjø-far». Etter å ha seilt både på handels- og kaperskip en periode kom han fra 1672 i tjeneste his Zeelands admiralitet som løytnant. Han deltok i slagene under den tredje engelsk-nederlandske krig, som slaget i Solebay, slaget i Schooneveld og slaget ved Kijkduin. Under den fransk-nederlandske krigen ble han såret under Michiel de Ruyters mislykkede anfall på den franske øyen Martinique. I 1677[1] ble han forfremmet til kaptein, og deltok han i aksjonen ved Gøteborg der mange av Nederlands skip ble senket. I 1683 deltok han under admiral Schepers i operasjonene i Østersjøen ombord på skipet «Delft». 1. april 1685 ble han forfremmet til schout-bij-nacht. Han seilte sammen med stattholder Vilhelm III ombord på «Veere» da han ville invadere Storbritannia og avsette kong Jakob II i 1688.
Mellom 1688 og 1695 kjempet han sammen med engelskmennene mot Ludvig XIV av Frankrikes hurtig voksende flåte. I 1690 deltok han under admiral Philips van Almondes i hans aksjon da den kombinerte spanske og nederlandske flåten skulle bringe den spanske kongens brud Anna, datter av Pfalz' kurfyrste, til Spania. Takket være uvær, motvind og andre omstandigheter forlot ikke flåten Torbay før midten av mars. Videre deltok han i kapringen av Cork og Kinsdale. Under slaget ved La Hougue i 1692 da 15 av den franske flåtens skip gikk tapt ble hans innsats lagt merke til. Fra 1693-'97 seilte han i Nordsjøen, Middelhavet, på Schelde og i konvoitjeneste til Spania. 17. april 1695 ble han forfremmet til vise-admiral. I 1700 deltok han i det engelske bombardementet av København før han gikk over til å kommandere en blokkadeflåte i striden mot kaperne fra Dunkerque frem til 1703.
Etter 1703 reiste han ikke ut på flere tokt for den nederlandske flåten, Vilhelm III hadde befalt at en felles flåte alltid skulle kommanderes av en engelskmann selv om han var av lavere rang enn en nederlandsk. Så lenge Vilhelm III levde ble dette akseptert, men etter hans død nektet de høyere offiserene å la seg fornedre på denne måten og var det kun offiserer av lavere rang som reiste ut.
22. juni 1707 etterfulgte Evertsen sin avdøde bror Cornelis som admiral-løytnant. Geleyn Evertsen hadde da han døde barnløs i 1721 vært gift to ganger, og han etterlot seg 200 000 gylden. I arven er medregnet landstedet Zeerust og et hus i Middelburg.
[rediger] Referanser
- ^ Jhr. Mr. J.C. De Jonge, Geschiedenis van het Nederlandshce zeewezen, derde deel - eerste stuk, 2. trykk, Haarlem, A. C. Kruseman (1860). s.231-232
