Georg Ossian Sars
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georg Ossian Sars, ofte omtalt som G.O. Sars (født 20. april 1837 i Florø, død 7. april 1927), var en norsk havforsker og professor i zoologi fra 1874. Han er kjent for sin banebrytende forskning på vandrings- og gytemønsteret til skrei, sild og andre fiskearter, og ledet blant annet den store Nordhavsekspedisjonen 1876–1878.
Innhold |
[rediger] Biografi
G.O. Sars' foreldre var Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1802–1889). Han var bror av historikeren Ernst Sars og svoger til Fridtjof Nansen, som var gift med hans søster Eva. Sars gikk på Oslo katedralskole, hvor han tok eksamen artium i 1857. Han studerte først medisin, men etter 1. avdeling gikk han over til zoologi. Dette ble avgjørende for hans videre karriere. I 1864 fikk Sars og Axel Boeck ansettelser som de første havforskere for å studere henholdsvis torsk og sild. I 1870 ble han universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo, i 1874 ble han professor, et sete han holdt til 1918, 81 år gammel. Men han fortsatte sitt vitenskaplige arbeidved universitetet, som statsstipendiat fra 1918, helt til han døde, nesten 90 år gammel, i 1927.
[rediger] Vitenskaplig karriere
Sars dro i 1864 til Lofoten for å studere gytetorskens (skreiens) biologi. Han ble rodd omkring i den lunefulle Vestfjorden og allerede den første sesongen oppdaget han at skreiens egg var pelagiske (svevende i sjøen). Dette stred mot den vanlige oppfatning at alle fiskearter la egg på bunnen, slik som laksen, som til da var den eneste undersøkte. Denne enkle, men fundamentale oppdagelsen av det pelagiske fiskeegget la grunnlaget for det som skulle bli diamanten i den perioden som vi kaller norsk havforsknings gullalder.
Da Axel Boeck døde i 1873, overtok Sars også sildeundersøkelsene. Dermed hadde han ansvaret for alle praktisk-vitenskapelige fiskeriundersøkelser langs hele norskekysten. Dette ansvaret hadde han i 20 år, til han i 1893 ble avløst av Johan Hjort. Sars studerte individets utvikling og livshistorie. Men han ble tidlig klar over at man for å forstå forholdene langs norskekysten og på de nære fiskebanker må kjenne til forholdene i hele Norskehavet.
Nordhavsekspedisjonen, som Sars planla og gjennomførte sammen med meteorologen Henrik Mohn, fikk grunnleggende betydning. Her påviste de en arktisk dyphavsdyreverden i Norskehavets dyp under 600 meter. Tidligere hadde man antatt at dyrelivet opphørte på et par hundre meters dyp og at dyphavet var som livløse ørkenområder.
Sars har på grunnlag av sine egne og sin fars innsamlinger skrevet artikler om nesten alle havets grupper av flercellede dyr fra hvalene ned til hydroidene. De omtales av Hjalmar Broch som eksakte og omhyggelige systematiske studier av største verdi. Hans største zoologiske arbeid er likevel granskingen av krepsdyr i Norskehavet. Avhandlingen illustrerte han med egne tegninger, og den er et standardverk i internasjonal zoologi. Ved studier av krepsdyr kan ingen unnvære hans systematiske og bindsterke hovedverk An Account of the Crustacea of Norway. I 1882 oppkalte han Pseudoparatanais batei etter den britiske zoologen Charles Spence Bate.
Sars var tilhenger av teoriene til Charles Darwin, og han var også den første nordmann som ga forelesninger om evolusjonsteorien. Det skjedde ved Universitetet i Oslo.
[rediger] Sars' ettermæle
- Forskingsskipet FF «GO Sars» til Universitetet i Bergen er oppkalt etter han. Et nytt skip med samme navn erstattet i 2003 det tretti år gamle «GO Sars».
- Ved 100-årsjubileet til Florø by i 1960 ble det avduket en dobbelbyste av Ernst og broren G.O. Sars. Den står nå i parken ved Flora samfunnshus.
- Sars' gate i Oslo er ikke oppkalt etter G.O. Sars, men etter hans far, Michael Sars.
- En minneplate over G.O. Sars ble avduket i Skrova 29. mars 1966.
- Et frimerke til hans minne ble gitt ut i 1970.
[rediger] Bibliografi
- An Account of the Crustacea of Norway De siste bind i dette verket kom ut etter hans død.
- O. Nordgaard: Michael og Ossian Sars 1918
- Hj. Broch: Zoologiens historie i Norge 1954
