Gjeldsbrev
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et gjeldsbrev er et dokument som gir uttrykk for et pengekrav. I forarbeidene til den norske gjeldsbrevlova fra 1939 er gjeldsbrev definert som en skriftlig og i det ytre selvstendig erklæring om å være skyldig en bestemt sum penger. At erklæringen må være «i det ytre selvstendig» innebærer at gjeldsbrevet må gi uttrykk for en ubetinget forpliktelse. Det må altså ikke stå noe i brevet om at betalingsforpliktelsen er betinget av en ytelse fra motparten, for eksempel å levere et parti varer. En typisk form for gjeldsbrev er obligasjoner, som ofte gis ut mange på en gang av et selskap, staten eller en kommune (massegjeldsbrev). Gjeldsbrevet vil vanligvis regulere en plikt for debitor til å betale en fast rente til kreditor.
Gjeldsbrevet er et verdipapir, og således en formuesgjenstand på kreditors hånd; dette vil si at han kan gjøre det om til penger ved å overdra det til andre. I norsk rett sondres det mellom to typer gjeldsbrev; omsetningsgjeldsbrev (negotiable gjeldsbrev) og enkle gjeldsbrev. I motsetning til hva man skulle tro innebærer ikke dette skillet at det bare er omsetningsgjeldsbrev som kan omsettes. Reglene for omsetning er imidlertid lagt opp slik at det skal være enklere å omsette disse, særlig gjelder dette reglene om legitimasjon og rettsvern. Også enkle gjeldsbrev kan imidlertid være gjenstand for omsetning.
Det kan avtales i gjeldsbrevet at det skal tjene som særlig tvangsgrunnlag (eksigibilitet), jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2. Dette innebærer at gjeldsbrevet, i tilfelle av mislighold, kan inndrives hos namsmyndighetene uten forutgående søksmål. Dersom dette ikke er tilfelle, må kreditor skaffe seg tvangsgrunnlag på alminnelig måte, normalt gjennom en rettskraftig dom.
