Guntram
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sankt Guntram (ca 545–592) var konge av Burgund fra 561 til 592. Han var den tredje eldste sønnen (nest eldste overlevende) av Klotar I og Ingunda. Da hans far døde (561) ble han konge av en fjerdedel av kongedømmet til frankerne og gjorde Orléans til sin hovedstad.
Han hadde noe av den broderlige kjærligheten som hans brødre manglet og den ledende krønikeskriveren i perioden, Gregorius av Tours, kalte ham ofte den gode kong Guntram, slik han ordlegger seg her, hvor Gregorius diskuterer skjebnen til Guntrams tre ekteskap:
- Den gode kong Guntram tok seg først konkubinen Veneranda, en slave som tilhørte en av hans folk, som han fikk sønnen Gundobad med. Senere giftet han seg med Marcatrude, datter til Magnar, og sendte sin sønn Gundobad til Orléans. Men etter at hun fikk en sønn, ble Marcatrude sjalu og sørget for at Gundobad døde. Hun sendte gift, sier de, og forgiftet hans drikke. Da han døde, mistet hun sin sønn gjennom Guds dom og hun hadde påført seg kongens hat, ble avvist av ham og døde ikke lenge etterpå. Etter henne tok han Austerchild, også kalt Bobilla. Han fikk to sønner med henne, der den eldste ble kalt Klotar og den yngste het Clodomer.[1]
Som det impliseres ovenfor, hadde Guntram en periode med utskeielser. Han angret til slutt dypt sine synder i sitt tidligere liv og brukte sine siste år i å gjøre bot for dem, både for seg selv og for sin nasjon. Han fastet, ba, gråt og tilbød seg til Gud. Gjennom balansen av sitt blomstrende styre forsøkte han å styre gjennom kristne prinsipper. Ifølge Gregorius var han de undertryktes beskytter, pleiet de syke og kjærlig far for sine undersåtter. Han var rundhåndet med sin formue, særlig i tider preget av pest og hungersnød. Han utøvet lovene strengt og rettferdig uten å ta hensyn til rang, men var alltid klar til å tilgi brudd mot ham selv, inkludert to attentatsforsøk. Guntram bygget og utvidet mange kirker og klostre. Gregorius av Tours forteller om mange mirakler som kongen utførte, noen av dem skal han selv ha bevitnet.
Hans eldre bror Charibert I døde i 567 og hans områder (kongedømmet Paris) ble delt mellom de gjenlevende brødrene: Guntram, Sigibert I og Chilperik I. De delte hans rike og gikk i starten med på å ha Paris i felleseie. Chariberts enke, Teodechild, forslo giftemål med Guntram som den eldste gjenværende broren, selv om et konsil holdt i Paris så nylig som 557 forbød slike tradisjoner som incestiøse. Guntram bestemte seg for å huse henne mer sikkert, men uvillig, i et nonnekloster i Arles.
Han ble involvert i en borgerkrig med sin bror Sigibert I av Austrasia i 573, og i 575 ba han om hjelp fra deres bror Chilperik I av Soissons. Han reverterte sin lojalitet senere på grunn av Chilperiks karakter, dersom vi kan legge til grunn Gregorius sin fordømmelse, og Chilperik trakk seg tilbake. Han forble deretter en alliert av Sigibert og hans kone og sønner til han døde. Da Sigibert ble myrdet senere det året (575), invaderte Chilperik kongedømmet, men Guntram sendte sin general Mummolus (alltid Guntrams hovedvåpen, for han var den største generalen i Gallia på den tiden) for å fjerne ham, og Mummolus beseiret Chilperiks general Desiderius, og styrkene til Neustria trakk seg tilbake fra Austrasia.
Klotar og Clodomer, hans to gjenværende barn, døde i 577 av dysenteri og han adopterte Childebert II, hans nevø og Sigiberts sønn, som sin sønn og arving. Guntram reddet hans kongedømme to år tidligere.
Men Childebert var ikke alltid lojal mot sin onkel. I 581 tok Chilperik mange av Guntrams byer og i 583 allierte han seg med Childebert og angrep Guntram. Denne gangen sluttet Guntram fred med Chilperik, noe som fikk Childebert til å trekke seg tilbake.
Han hevnet seg på Childeberts illojalitet ved å invadere hans land og erobre Tours og Poitiers i 584, men han måtte dra tilbake for å delta i dåpen til Klotar II, hans andre nevø, som nå styrte Neustria. Den skulle ha funnet sted på sankt Martins festdag i Orléans, 4. juli, men den skjedde ikke og Guntram vendte seg for å invadere Septimania. Det ble snart sluttet fred.
En Gundowald hevdet i 584 eller 585 å være den uekte sønnen til Klotar I og proklamerte seg selv konge, og tok noen større byer i det sørlige Gallia, som Poitiers og Toulouse som tilhørte Guntram. Guntram marsjerte mot ham. Han kalte ham ingenting mer enn en møllers sønn ved navn Ballomer. Gundowald flyktet til Comminges og Guntrams hær satte ned dit for å beleire festningen. De kunne ikke ta den, men trengte heller ikke ta den: Gundowalds tilhengere overgav ham og han ble henrettet.
Fredegund forsøkte å drepe ham i 587, men mislyktes. Han fortsatte, 28. november, til Trier for å inngå en avtale med Childebert, Brunhilda, hans svigerinne, Sigiberts kone, viss alliert han alltid hadde vært, Clodosind, Childeberts søster, Faileuba, Childeberts dronning, Magnerik, biskop av Trier og Agerik, biskop av Verdun.Denne ble kalt for Andelot-avtalen og den varte til Guntram døde.
Han rykket en siste gang frem mot Septimania i 589, men forgjeves. Han kjempet mot barbarerne som herjet kongedømmet og slo ned et opprør ledet av sin niese, Basina ved nonneklosteret i Poitevin med hjelp av mange av hans biskoper (590). Han døde i Chalon-sur-Saône i 592, og hans kongedømme gikk videre til hans adopterte sønn Childebert II. Han ble gravlagt i kirken til Sankt Marcellus som han grunnla i Chalon. Nesten umiddelbart ble Guntram utropt til helgen av sine undersåtter og hans festdag blir feiret av den katolske kirke 28. mars. hugenottene, som spredte hans aske i det 16. århundre, lot bare hans hodeskalle bli liggende urørt i deres raseri. Den blir nå oppbevart der i en sølveske.
[rediger] Litteratur
- Dahmus, Joseph Henry, Seven Medieval Queens, 1972
- Gregorius av Tours, Historia Francorum
[rediger] Ekstern lenke
- Historia Francorum: Bok I-X på Medieval Sourcebook. (engelsk)
| Forgjenger: Klotar I |
Konge av Burgund |
Etterfølger: Childebert II |
