Hannibalfeiden
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hannibalfeiden (kalt Torstenssonkrigen i de andre skandinaviske landene) var en krig mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1643-1645.
Svenskene sto med store styrker i Tyskland på grunn av Tredveårskrigen, og Christian IV blandet seg inn ved å intrigere mot svenskene. Det svenske riksrådet bestemte seg for å gjennomføre et overraskelsesangrep på Danmark i 1643. Den svenske general Torstensson gikk inn i Jylland fra Nord-Tyskland. En annen styrke angrep Sjælland fra Pommern, mens en tredje styrke, på 11 000 mann, angrep Skåne.
I 1644 sendte Christian IV en sjøstyrke mot Kiel, og mistet øyet sitt i sjøslaget som sto i juli. Samme år inntok svenskene Helsingborg, Lund og Landskrona. De angrep ikke Malmø på grunn av den sterke festningen der.
I Norge fikk stattholder Hannibal Sehested tillatelse til å bygge ut hæren. På rekordtid organiserte og øvde han opp en hær. Han delte distriktene opp i legder, som pliktet å stille soldat med utstyr. I løpet av kort tid var hæren på 10 000 mann, hvorav 8 000 var bondesoldater. Sehesteds oppgave var å lette på presset på Danmark, ved å angripe svenskene i Dalsland og Värmland, pluss Gøteborg. Det ble med noen korte raid, før svenskene gikk inn i norske Bohuslän på slutten av krigen.
Ved freden i Brömsebro mistet Danmark-Norge øyene Gotland og Ösel, samt Jämtland, Härjedalen og Idre og Särna.