Danmark-Norge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Danmark-Norge brukes ofte for å referere til kongerikene Danmark og Norge, inkludert de norske koloniene Island, Grønland og Færøyene, som var forent i en personalunion fra 1387 til 1536 (traktatfestet siden 1450), og deretter i en realunion (helstaten) fra 1660 til 1814.
I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet og riksstyret underlagt det danske riksråd. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selvom Norge besto som en separat enhet innenfor den tette helstaten, med egne lover og enkelte separate institusjoner. Denne ordningen ble opphevet i og med innføringen av eneveldet i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele helstaten. Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687. Fram til da hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge». Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk, og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes defor upresist for å referere til hele området som den oldenburgske kongen behersket. Dette inkluderte den «kongelige» delen av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertugelige» delen, de hertugdømmene Slesvig (som dansk len) og Holstein (som tysk len).
Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814, ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos nordmennene langt opp i unionstiden med Sverige, og unionen med Danmark ble tidvis omtalt som «400-års-natten». Nyere forskning har nyansert bildet av epoken. Det er allikevel ikke til å komme forbi at kongeriket Danmark tjente godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, der det var statuert at alt sølv som ble utvunnet skulle gå til Danmark. Unionen med Danmark var nok en økonomisk oppgangstid for Norge, men det var utvilsomt Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.
