Hector Guimard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hector Guimard (født 10. mars 1867 i Lyon, død 20. mai 1942 i New York) var en fransk arkitekt.

Guimard er i dag vidt anerkjent som en av de mest prominente representantene for kunstnere og arkitekter som virket innefor Art Nouveau-stilen i Frankrike ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.

På den internasjonale scenen innen Art Nouveau, virker det som om Guimard var en ensom svale: ingen retning innen arkitekturen er oppkalt etter ham og han hadde ingen elever eller etterfølgere. Antagelig er dette noen av årsakene til at man lenge betraktet ham som en mindre viktig arkitekt innen denne stilretningen. Mangelen på ettermæle står i kontrast til det spesielle formspråket og typologien som kjennetegner bygningene som han tegnet. I løpet av de femten årene han var aktiv, etterlot han mange vitnesbyrd på sine nyskapende evner i byggene han tegnet.

Innhold 1 Studieårene 2 Berømmelse 3 Glemsel 4 Guimard gjenoppdages 5 Hans liv i årstall 6 Litteratur 7 Referanser 8 Eksterne lenker

[rediger] Studieårene

Jassedébygningen (1903): detalj fra trappen

Jassedébygningens inngang (1903)

Detalj fra Coilliothusets inngang (1898)

Castel Béranger - 1898

Som mange andre franske arkitekturstudenter i det 19. århundre, studerte også Guimard ved Ecole Nationale des Beaux-Arts i Paris. Der lærte han blant annet Eugène Emmanuel Viollet-le-Ducs rasjonelle teorier å kjenne, fra 1863 var disse var grunnlaget for en del av prinsippene innen Art Nouveau. Guimard ble selv «omvendt» til denne retningen under en reise til Brussel der han besøkte Victor Hortas Tassel hotel. Dette kom til uttrykk i hans utforming av Castel Béranger^[1] i 1898, som illustrerer overgangen og kontrastene mellom disse to retningene: møtet mellom bygningens geometriske volumer og klassiske søyler som finner sin inspirasjon i middelalderen og de frivole, organiske linjene som er et av Art Noveaus kjennetegn^[2] hadde han tatt med fra Belgia.

[rediger] Berømmelse

Castel Béranger gjør Guimard i løpet av kort tid til en kjent arkitekt, og mange bestillinger gjorde det mulig for ham å fortsette å arbeide med estetikken, og da spesielt med et av Art Noveaus hovedidealer: stilistisk harmoni og kontinuitet. Gjennom disse «øvelsene» nærmet han seg et kvasi-totalitært interiør-design, noe som fikk sitt høydepunkt i designet for hotel Guimard^[3] i 1909 (hans bryllupsgave til sin rike amerikanske kone) der unike møbler utgjør en viktig del av bygningens ovale rom^[4].

Den rike bruk av overlys som Horta benytter seg av, er et heller fraværende fenomen i Guimards arbeider (unntatt i eksemplet med hotell Mezzara ^[5] i 1910). Derimot utfører han forbløffende rommessige eksperimenter i sine bygg, i særdeleshet Colliot-huset ^[6] med dets overraskende dobbeltfasade (1898), La Bluette i 1898 La Bluette ^[7] med sin vakre rommessige harmoni (1898), og i særlig grad Castel Henriette (1899) og Castel d'Orgeval ^[8] (1905), med sine radikale demonstrasjoner på spenstige og assymmetriske, frie planer, 25 år før teoriene til Le Corbusier. Symmetri forbys likevel ikke: Det storartede hotell Nozal hotel^[9], i 1905, tar i bruk den rasjonelt arrangerte kvadratiske plan som Viollet-le-Duc er talsmann for.

Han fortsatte å utvikle nye måter å omgås (bære-)konstruksjoner på i sine design. Eksempler på dette er konsertsalen Humbert-de-Romans^[10] fra 1901, der en kompleks konstruksjon fordeler lydbølgene slik at akustikken blir perfekt, og Hôtel Guimard der tomtens bredde gjør det mulig å sette la ytterveggene være husets bærekonstruksjon slik at innerveggene ikke låses til en bestemt posisjon som repeteres for hver etasje i hele bygningen.^[11] osv.

Med sin nyfikne of oppfinnsomme natur er Guimard også en foregangsmann for industiell standardisering i og med at han ønsker å spre den nye kunsten i stor skala. På dette området oppnår han virkelig resultater – på tross av skandalene – med de berømte nedgangene til den paris-undergrunnen^[12], hvor den smidige oppbygging representerer en landevinning for ornamentprisippene til Viollet-le-Duc. Ideene kommer også til anvendelse, men med mindre hell i 1907 i en katalog over støpejernselementer til bruk i bygninger: «Kunst-støpejern, i Guimard-stil.»Style^[13].

Guimards kunstgjenstander har den samme formale kontinuitet som i bygningene hvor det praktiske og funksjonelle forenes til et harmonisk hele, enten det gjelder en vase (Vase des Binelles [1], 1903) eller møblene, slik at eksteriør, interiør og inventar danner en sammenhengende totalitet.

Hans enestående stilistiske vokabular består blant annet av et særlig suggererende system av abstraherte plantelignende former. Bølgende flater og nervøse bevegelser preger overflater i stein og tre. I to dimensjoner skaper Guimard virkelig abstrakte komposisjoner som han like ubesværet anvender på blyglassvinduer [2] (Mezzara hotel, 1910), keramikkfliser [3] (Coilliot house, 1898), støpejern [4] (Castel Henriette, 1899), tapet [5] (Castel Béranger, 1898) og tekstiler [6] (Guimard hotel, 1909).

[rediger] Glemsel

Men på tross av et fyrverkeri av nyskapninger og manifestasjoner ble pressen og offentligheten trett av Guimard, ikke så mye hans verk, mer hans person. Mens hans forbindelse med presten som skaffet ham oppdraget med å prosjektere Humbert de Romans Concert Hall, det sannsynligvis mest fullstendige uttrykk for hans stil innen art nouveau, blomstret fra deres første møte 1898, hadde det ved ferdigstillelsen i 1901 surnet fullstendig og hans velgjører forlatt Frankrike. Innen fem var det storslåtte konsertstedet revet. Det er nå bare kjent fra samtidige fotografier og kunstjournaler.

Som en verdig representant for art nouveau er Guimards arbeider ofre for den iboende motsetningen mellom bevegelsens idealer: Hans beste verk var økonomisk uoppnåelige for det store flertall, og på den annen side kunne hans forsøk på standardisering av materialer, bygningsdeler og mål ikke forenes med med hans høyst personlige arkitektoniske formspråk. Frykten for antisemittismen (hans hustru var jødisk) drev ham til eksil i New York. Der døde han i fullstendig glemsel.

[rediger] Guimard gjenoppdages

Etter at flere av bygningene han hadde tegnet hadde blitt revet, begynte man i 1960-'70 årene å «gjenoppdage» Guimard. De første «hectorologene» begynte da å katalogisere hans arbeider og beskrive ham og hans designunivers. Selv om den største delen av dette arbeidet er gjort, forblir det et faktum at det hundre år etter at Guimard arbeidet fremdeles ikke er åpnet et Guimardmuseum i Frankrike, videre er de fleste bygningene hans ikke offentlig tilgjengelige.

[rediger] Hans liv i årstall

• 1882 Guimard begynner sine studier ved École des Arts Décoratifs i Paris, som elev av Charles Genuys.
• 1885 Guimard begynner sine studier ved École des Beaux Arts i Paris.
• 1889 Guimard designer Pavilion of Electricity (Elektrisitetspaviljongen) til Verdensutstillingen i 1889 i Paris.
• 1891 Guimard blir utnevnt til professor ved École des Arts Décoratifs, og forblir der frem til 1900.
• 1891 Designer Hôtel Roszé (rue Boileau, Paris' 16. arrondissement)
• 1894 Designer Hôtel Jassedé (rue Chardon-Lagache), Hôtel Delfau (rue Molitor), og Devos-Logie og Mirand-Devos' begravelseskapell i cimetière des Gonards, Versailles. Guimard møter den belgiske arkitekten Paul Hankar.
• 1895 Bygger Atelier Carpeaux (boulevard Exelmans, Paris), og École du Sacré Cœur. Møter den belgiske arkitekten Victor Horta for første gang. Byggingen av Castel Béranger (rue La-Fontaine, Paris) startes.
• 1896 La Hublotière au Vésinet.
• 1898 Castel Béranger, som av samtiden kalles «dérangé», ferdigstilles.
• 1899 Villa Bluette (Hermanville, Calvados); Café Au grand Neptune (quai d'Auteuil, Paris' 16. arrondissement).

• 1900 Maison Coilliot (14, rue Fleurus, Lille); konstruksjon av takene over inngangene og stasjonsbygninger for Métropolitain i Paris.
• 1901 Salle Humbert-de-Romans (Paris); Castel Henriette (rue des Binelles, Sèvres, Hauts-de-Seine).
• 1903 Castel Val (4, rue des Meulières, Auvers-sur-Oise); Villa La Sapinière (Hermanville).
• 1904 Castel Orgeval at Villemoisson-sur-Orge; Hôtel Léon Nozal (Paris' 16. arrondissement); Chalet Blanc (2, rue du Lycée, Sceaux); Castel Orgeval (2 avenue de la Mare-Tambour, Villemoisson-sur-Orge).
• 1905 Hôtel Deron Levet, Chalet Blanc (Sceaux).
• 1909 Immeuble Trémois, rue Agar; Guimard gifter seg med Adeline Oppenheim og de flytter inn i Hôtel Guimard, Rue Mozart, Paris.
• 1910 Hôtel Mezzara (60, rue La Fontaine, Paris' 16. arrondissement)
• 1913 Synagogue de la rue Pavée à Paris (10, rue Pavée, Paris' 4. arrondissement); Villa Hemsy (3, rue Crillon, Saint-Cloud).
• 1924 Villa Flore (avenue Mozart, Paris' 16. arrondissement).
• 1926 Boligblokk (rue Henri Heine, Paris).
• 1928 Boligblokk (rue Greuze, Paris), denne blir generelt sett som Guimards siste arbeide som arkitekt.
• 1938 Guimard og hans kone flytter til New York.

[rediger] Litteratur

• Ferré, Felipe. Hector Guimard. Photographs by Felipe Ferré ; text by Maurice Rheims ; explanatory captions and chronology by Georges Vigne. New York : Abrams, 1988. ISBN 0-8109-0973-1
• Naylor, Gillian. Hector Guimard. Av Gillian Naylor og Yvonne Brunhammer. London, 1978

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Le Cercle Guimard - Forbundet til bevaring og bekjentgjøring av Hector Guimards arbeider
• lartnouveau.com - Hector Guimards arbeider i Paris og Frankrike