Le Corbusier
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Le Corbusier (født 6. oktober 1887, død 27. august 1965) er kunstnernavnet til den sveitsiske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret.
Innhold |
[rediger] Biografi
[rediger] Barndommen (1887-1905)
Charles-Edouard Jeanneret, som senere tok navnet Le Corbusier, ble født 6. oktober 1887 i den lille sveitsiske byen La Chaux-de-Fonds. Han var sønn av en gravør i et av byens klokkefirmaer.
Fra 1901 studerte han på kunstskolen i hjembyen. Han studerte for å bli klokkegravør som faren, og i 1902 ble en av hans graverte klokker vist fram på en utstilling i Torino. Her utviklet han også en interesse for tegning. Overraskende nok var det ikke en lærer fra kunstskolen som overbeviste ham om å studere arkitektur. Ideen om dette kom nemlig fra en lokal maler ved navn Charles L'Eplattenier.
[rediger] Debuten som arkitekt (1905-1921)
I 1905, rett etter attenårsdagen, fikk Le Corbusier sitt første oppdrag. Han fikk i oppgave å designe og bygge en villa for en av lærerne på skolen. Innen utgangen av 1908 hadde han designet to villaer til i byen, men mesteparten av tiden mellom 1907 og 1911 gikk med til reiser. I Frankrike møtte han Auguste Perret, en pioner i arbeidet med armert betong. Og etter å ha møtt Peter Behrens i Tyskland, innså han hvor viktig industrien var. Årene etter brukte han i hovedsak på å være lærer på skolen.
Le Corbusiers første planer om Dominohus kommer fra 1914. Disse planene var en forklaring på mulighetene man hadde ved å jobbe med armert betong. Disse var ment for å rette opp skadene etter første verdenskrig. I 1917 flyttet Le Corbusier til Paris. Han og maleren Ozenfant startet magasinet L’Espirit Nouveau (den nye ånden). Det var i denne perioden han tok kunstnernavnet Le Corbusier.
[rediger] Gjennombruddet (1922-1930)
I 1922 åpnet Le Corbusier sitt studio i Rue de Sèvres. Dette var begynnelsen på hans mest produktive periode. Han lagde blant annet planen ”Ville Contemporaine" (Samtidens by). I 1925 ble Le Corbusier invitert til å delta på Exibition des Arts Décoratifs i Brussel, men innholdet i hans paviljong var så kontroversielt at paviljongen ble plassert i utkanten av messeområdet.
To år senere deltok han på en utstilling for Deutscher Werkbund med to hus. Et av husene hadde navnet ”Citrohan”. Denne var typisk for tidlig interiørdesign av Le Corbusier, og måten han delte inn dette huset på fulgte Le Corbusier gjennom hele hans tid som arkitekt. Det andre bygde på Le Corbusiers fem punkter for arkitektur.
Le Corbusier gikk tilbake til renessansen for å finne et system for å få proporsjonene i det han gjorde til å bli riktige. Han studerte det gylne snitt, og fant ut at ting ville bli kjedelig hvis alt var likt. Han brukte det gylne snitt i produksjonene sine i tjue år. Da lagde han proporsjonssystemet Modulor, som brukte i all hans design som fulgte videre. Dette proporsjonssystemet ble blant annet brukt til å bestemme fordelingen av vinduene I kirken Notre Dame du Haut i Ronchamp i Frankrike. På mange måter bryter denne kirken med tidlig Le Corbusier-arkitektur. Han bruker fortsatt store flater, men konstruksjonen er mye mindre praktisk, og mye mer monumental enn tidligere.
[rediger] Byplanleggeren (1930-1965)
I starten av 1930-åra begynte Le Corbusier å interessere seg for byplanlegging. Han lagde forslag til hvordan man burde bygge ut/om São Paulo, Rio de Janeiro og Montevideo (1929), Genève, Antwerpen og Stockholm (1933). Han begynte samtidig for alvor å interessere seg for møbeldesign, og designet flere møbler, blant dem flere kjente stoler.
Under andre verdenskrig trakk Le Corbusier seg tilbake til Sør-Frankrike og gikk over til maling og skriving. Han ga blant annet ut Athencharteren, som skulle bli en av tidenes viktigste bøker om moderne byplanlegging. Fra 1945 utviklet han en konseptet “unite d’habitation” (leveenhet). Disse ble bygget først i Marseille og senere også i blant annet Nantes og Berlin. Mesteparten av 50-åra brukte Le Corbusier på å planlegge og bygge Chandigarh – Punjabs nye hovedstad. I tillegg til planlegging av selve byen, designet Le Corbusier også alle offentlige bygg. Samtidig med dette designet han også mange hus og et museum i Ahmedabad. I 1961-62 lagde Le Corbusier en plan for sentrum av Berlin, men denne ble ikke gjennomført. Hans siste prosjekt – sykehuset i Venezia – ble aldri fullført fordi Le Corbusier døde av en hjertefeil den 27. august 1965
[rediger] Tanker om arkitektur
Et gjennomsnittlig hus tegnet av Le Corbuiser besto i utgangspunktet av bare et stort rom. Det ble delt inn i seksjoner ved hjelp av møblene. En stueseksjon tok ca halvparten av grunnflaten, og var i full høyde. Resten av huset var delt i to etasjer, hvor den andre var åpen, tilsvarende en hems. Le Corbusier hadde fem prinsipper han brukte flittig spesielt i tidlig husdesign:
- Bruken av stolper av armert betong sammen med et gulv av samme materiale, slik at hagen kunne fortsette under huset.
- Bruken av takterasser for å minske arealet huset opptok.
- Bruken av åpen løsning for å ha muligheten til fleksibel innredning og at man slapp å bruke plass på innvendige vegger.
- Bruken av horisontale vinduer for å få en jevnere fordeling av lys.
- Bruken av den slette fasaden som var mest funksjonell og estetisk.
[rediger] Tanker om byplanlegging
For Le Corbusier var det ingen tvil om at arkitektur I det 20. århundre ikke lenger ville handle om den isolerte bygningen. Byen som helhet; hvordan den var organisert og forholdene mellom områder var veldig viktig – faktisk viktigere enn hvilken stil som ble brukt. Planen for Le Corbusiers idealby – Ville Contemporiane (samtidsbyen) – inneholder 4 grunnprinsipper:
- Avlastning for sentrumsområdene.
- Høyning av befolkningstettheten.
- Mer effektiv transport.
- Mer effektive grøntområder.
