Infinitiv
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Infinitiv er grammatisk utgangsform av verb. Infinitiv er en del av latinsk grammatik og betyr ubestemt (infinitus). På norsk er infinitiv markert med å, det såkalte infinitivsmerket. Videre legges i de fleste tilfeller -e til ordets stamme -- unntaket er enstavelsesord som slutter på en vokal. Man tar ofte utgangspunkt i infinitivet når man skal omtale et verb eller ramse opp de øvrige grammatiske former av verbet.
Eksempel:
- å røyke
- å drikke
Se også Presens, Preteritum og Perfektum
[rediger] Infinitivsfeil
(Også kjent som og/å-feil)
En ganske vanlig grammatisk feil er å bytte ut de identiske ordlydene "og" og "å". Dette fører til ukorrekte setninger som:
- Jeg å Petter dro på fisketur.
- Se til og dra hjem med deg!
- Har du vært å sett på bilen til Trine?
De fleste infinitivsfeil hvor 'å' brukes ukorrekt i stedet for 'og' kan oppdages ved at verbet som følger ikke er i infinitiv. Alle verb som ender på -e står i infinitiv, og skal ha 'å' foran seg. Det er dog ikke alle verb som har infinitivsformer som ender på -e.
- Jeg står å mekker
- Han dro å lo
Et godt tips er å se etter antall verb foran og bak, fordi det er disse vi ofte vil knytte sammen ved hjelp av 'og'.
- Jeg står og mekker
- Han dro og lo
- Det var Kalle, Lise og jeg som stod bak det hele.
En setning som '"Det var Kalle, Lise og jeg."' hvor det kun er ett verb, er strengt tatt kun en leddsetning, og er derfor ikke helt riktig.
