Italiensk mynde

Italiensk mynde antas å stamme fra småvokste eksemplarer av urgamle egyptiske mynder, selv om ingen kan føre bevis for et slikt opphav. Fra renessansen finnes er rekke malerier der slike småvokste hunder inngår som et dekorativt element, spesielt i forbindelse med kvinneportretter.

[rediger] Opprinnelse og alder

Kart over mynderaser

Rasens opprinnelsesland og hjemland regnes for å være Italia, der den gjerne omtales som eller liten italiensk mynde om du vil. Rasen kan ha røtter som småvokst mynde fra mer enn 2.000 år tilbake i tid, uten at dette kan dokumenteres. Trolig har den oppstått i og rundt grensestrøkene mellom det gamle Hellas og Tyrkia, noe som styrker teorien om at disse hundene har sin opprinnelse fra Orienten. Mange mener at småvokste greyhounder kan være opprinnelsen, men det vet man altså ikke nok om.

Denne lille hunden er kjent fra tallrike historiske malerier, der den gjerne inngår som et dokorativt element. Ofte sammen med adel og rikfolk i form av et kvinneportrett. Slike hunder skal blant annet ha vært følgesvenner for kongelige storheter som Frederik den Store av Preussen, Katarina den Store av Russland og selveste dronning Victoria av England.

Dagens italiener er imidlertid skapt av kontinentale oppdrettere, med hovedvekt på italienske, østerrikske og tyske linjer. Merkelig nok ble rasen først anerkjent av den amerikanske kennelklubben så sent som i 1886. Som mynde er den middels populær, også i Norge.

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Italieneren er korthåret, langbent og kvadratisk, og minner ikke så rent lite om en greyhound i miniatyr. Pelsen kan være sort, grå, skifergrå eller gul (isablla) i alle nyanser. Hvitt er tillatt på brystet og potene.

Dette er en livlig og grasiøs hund, og du skal ikke la deg lure av dens sparsomme fysiske proporsjoner. Italieneren er nemlig en lynhurtig liten tøffing - en typisk mynde på alle måter, som står godt på egne bein. Dens lette bevegelser og mangel på dverghundpreg gjør bildet av grasiøs eleganse nærmest fullkomment.

[rediger] Bruksområde

I Frankrike og Tyskland har rasen blitt brukt til hetsjakt på småvilt, ofte sammen med jaktfalk. Hundene skal, til tross for størrelsen, faktisk være dyktige jakthunder den dag i dag. Ingen vet om rasen opprinnelig var avlet for jakt eller sosiale formål, men den ble trolig brukt til begge formål. I dag er den først og fremst en meget hendig familiehund, men den har også en rekke kvaliteter innen hundesport. Den er også ofte å se som utstillingshund.

[rediger] Lynne og væremåte

Den kan være litt reservert ovenfor fremmede og passer kanskje dårlig for familer med små barn, dersom de ikke har rukket å lære seg å respektere hunder. Italieneren regnes imidlertid som både snill og tålmodig, også med barn, så dette har nok mest med hundens skjøre anatomi å gjøre. Dessverre ser vi alt for ofte at eierne overbeskytter disse små hundene, som så absolutt ikke trenger dette. De klarer seg utmerket sammen med andre hunder.