Jødeparagrafen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jødeparagrafen er i dagligtale navnet på andre paragraf i Norges grunnlov fra 1814 til 1851. Paragrafen forbød i sin opprinnelige form jøder, jesuitter og munkeordener å komme til Norge, og lød:
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.
Paragrafen kan ses som en videreføring av Christian den femtes Norske Lov av 1687, der ble det bestemt at ingen jøder måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev.
Jødene ble først tillatt adgang 1851, etter iherdig arbeid fra blant annet Henrik Wergeland, som i 1842 utgav diktsamlingen Jøden og fikk den sendt til hver eneste stortingsrepresentant før det for første gang ble stemt over å oppheve paragrafen. I pressen og på Stortinget var det omfattende argumentasjon mot forslaget, ofte begrunnet med økonomiske argumenter. Ved voteringen stemte 51 for komiteinnstillingen om å fjerne jødeparagrafen, 43 imot. Det var ikke det nødvendige flertall som grunnlovsendringer krevde og forslaget falt. Wergeland fortsatte å arbeide for saken inntil sin død 12. juli 1845. Samme år falt forslaget for annen gang, og i 1848 for tredje gang. Ved fjerde gangs behandling i Stortinget ble grunnlovsendringen vedtatt den 13. juni 1851. Grunnlovsendringen ble sanksjonert av kongen 21. juli. Lovgivning med utgangspunkt i jødeparagrafen ble deretter tilpasset, og endelig den 24. september 1851 sanksjonerte kongen "Lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig i Riget m.v."
Under andre verdenskrig gjeninnførte Vidkun Quislings NS-regjering jødeparagrafen den 13. mars 1942. Paragrafen ble deretter stående til frigjøringen i 1945. Quisling ble ved rettsoppgjøret etter krigen domfelt for ulovlig endring av Grunnloven.
Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Et mindretall på Stortinget stemte mot. Motstanden var stor i noen kristne miljøer, med teolog Olav Valen-Sendstad som en sentral talsmann. Gruppen Folkeaksjonen mot EU-medlemskap ga så sent som i 2005 uttrykk for at jesuittparagrafen bør gjeninnføres.
I 1964 ble §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble tilføyd. Bestemmelsen lyder nå:
Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme
