Vidkun Quisling
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (født 18. juli 1887 i Fyresdal, død 24. oktober 1945) var en norsk politiker og offiser. Etter å først å ha arbeidet ved den norske legasjonen i Moskva og som nødhjelpsarbeider sammen med Fridtjof Nansen, var han statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet i to Bondeparti-regjeringer fra 1931 til 1933. Den 13. mai 1933 stiftet han det nasjonalromantiske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) sammen med Johan Bernhard Hjort. Ved den tyske invasjonen 9. april 1940 forsøkte han å begå statskupp, men måtte trekke seg etter tysk press til fordel for Administrasjonsrådet oppnevnt av Høyesterett. Den 1. februar 1942 ble han med tysk godkjenning ministerpresident for en regjering bestående hovedsakelig av NS-medlemmer. Etter krigen ble Quisling dømt for krigsforræderi, ulovlig forsøk på å bringe Norge under fremmed kontroll, bistand til fienden i krigstid, ulovlig endring av Grunnloven, medvirkning til drap (for deportasjonen av jødene, henrettelsene av Gunnar Eilifsen og Viggo Hansteen, og for å ha nektet å benåde de fjorten fangene som norske nazimyndigheter lot skyte som represalie etter drapet på statspolitisjef Karl Marthinsen). Quisling ble dømt til døden og henrettet ved skyting på Akershus festning.
Innhold |
[rediger] Liv og karriere
[rediger] Bakgrunn
Quisling var sønn av prosten og den velkjente kirkehistoriske forfatteren og genealogen Jon Lauritz Qvisling og Anna Caroline Bang. Begge foreldrene tilhørte noen av de eldste og best ansette familier i Telemark. Slekten Quisling kom til Norge med den danske presten Laurits Ibsøn Quislinus på 1600-tallet. Vidkun Quisling hadde tre søsken: Jørgen Bang Quisling, Arne Quisling og Esther Quisling.
I sine tidlige ungdomsår bodde han også i Drammen, og en bragd han utførte der fikk en notis i Drammens Tidende. Med fare for sitt eget liv reddet han en ung jente fra drukningsdøden i Drammenselva. Quisling gikk på Drammen Latinskole (nåværende Drammen videregående skole), og begynte så på Krigsskolen. Da han ble uteksaminert derfra i 1911 var han beste kadett noensinne, og han ble senere major i den norske hæren.
[rediger] Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen
Quisling var tilknyttet den norske legasjonen i Moskva og drev humanitært arbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen i 1920-årene, etter at Sovjetunionen ble rammet av hungersnød hvor flere millioner døde.
Han ble satt til å ivareta britiske interesser etter at Storbritannia hadde brutt de diplomatiske forbindelsene med bolsjevikstyret, og for dette arbeidet mottok han i 1929 sammen med minister Andreas Urbye ved den norske legasjon kommandørkorset av ordenen Order of the British Empire som honorary commander. Quisling ble frakjent ordenen den 22. mai 1944.
[rediger] Forsvarsminister i Bondepartiregjeringen
Han var forsvarsminister i bondepartiregjeringene Kolstad og Hundseid (1931–1933).
[rediger] Fører for Nasjonal Samling
13. mai 1933 dannet Quisling og høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort det nasjonalromantiske fascistpartiet Nasjonal Samling. NS var orientert mot tysk nasjonalsosialisme og italiensk fascisme, og hadde en anti-demokratisk politisk struktur. Quisling var partiets «fører», slik Adolf Hitler var det for NSDAP i Tyskland, og Benito Mussolini for fascistene i Italia.
Partiet opplevde en viss suksess. Ved valget i 1933, fire måneder etter at partiet ble stiftet, samlet det 27 850 stemmer (ca. 2%), og fikk siden støtte av Norges Bondelag, som Quisling hadde kontakter med fra tiden som medlem av bondepartiregjeringen. Partiet arbeidet spesielt mot ekspropriasjoner av gårder under de økonomisk vanskelige årene, og samarbeidet med Bondepartiet. Etter hvert som partiet flyttet politikken fra et religiøst utgangspunkt til en mer protysk og antisemittisk linje fra 1935 og framover, forsvant støtten fra kirkelig hold, og ved valget i 1936 var velgeroppslutningen sunket. Partiet ble mer og mer ekstremt, og medlemstallet sank til anslått 2000 medlemmer etter den tyske invasjonen.
[rediger] Kuppforsøket april 1940
Da Tyskland invaderte Norge 9. april, 1940, ble Quisling den første noensinne som kunngjorde et kuppforsøk ved hjelp av radio. Quisling begrunnet maktovertakelsen med at regjeringen Nygaardsvold hadde vist tafatt holdning overfor vestmaktene, reagert på det tyske tilbudet om hjelp med væpnet motstand, og nå var på flukt og trådt tilbake. Deretter fulgte navnene på medlemmene i Vidkun Quislings 1. regjering. Videre oppfordret han de norske soldatene til å legge ned våpnene og erklærte at enhver motstand mot den tyske intervensjonen «ikke bare er nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom».
Quisling satset på tysk støtte for kuppforsøket for å beholde noe politisk makt i norske hender. Han hadde vært i møte med Hitler 18. desember 1939, der han diskuterte muligheten for at en framtidig NS-regjering kunne be Tyskland om støtte mot en alliert invasjon. Hitler ønsket riktignok Quisling som regjeringssjef, og dette var et av kravene som sendemannen Curt Bräuer framsatte i møte med kong Haakon VII den 10. april. Bräuer, av Hitler utnevnt til Bevollmächtiger des Reichs (rikets fullmektig) og øverste sivile myndighet i Norge, ble imidlertid overbevist om Quislings manglende støtte i folket, og at han derfor sto i veien for en forhandlingsløsning. Han valgte å tilsidesette Quisling og å satse på Administrasjonsrådet som Høyesterett oppnevnte den 15. april til å utøve den sivile administrasjon i de okkuperte områdene. Dermed hadde Braüer gått imot Hitlers uttrykkelige ønske. Den 16. april ble han tilbakekalt til Tyskland og den 24. april erstattet med Josef Terboven som rikskommisær (sivil administrator) direkte underlagt rikskansleren i Berlin.
[rediger] De kommissariske statsråder
Utover sommeren fulgte en langvarig maktkamp mellom Terboven, Quisling og Stortingets presidentskap. Terboven hadde makten, Quisling hadde Hitlers støtte, og presidentskapets eneste kort var tyskernes ønske om å presse fram en legitim regjering ved forhandlinger. Den 25. september skar Terboven igjennom og utnevnte 13 kommissariske statsråder. De fleste var medlemmer av NS, men enkelte var upolitiske. Samme dag ble NS av okkupasjonsmakten erklært som landets eneste lovlige politiske parti.
[rediger] Ministerpresident
Etter godkjenning fra tyskerne ble Quisling den 1. februar 1942, under den såkalte Statsakten på Akershus festning, av sine egne kommissariske statsråder utnevnt til ministerpresident (statsminister) og anmodet om å danne en nasjonal regjering, hvorpå nye ministre ble utnevnt. Tyskerne hadde her strukket seg langt for å imøtekomme NS' ønsker. Dog fikk Quisling ikke medhold i at han skulle anerkjennes som statssjef under tittelen riksforstander, tittelen som ble brukt av admiral Horthy i Ungarn. Tittelen ministerpresident tilsvarte det tyske ordet for en utenlandsk statsminister, Ministerpräsident.
Quislings politiske linje var at Norge skulle få status som selvstendig stat alliert med Tyskland. I et videre perspektiv ønsket han at Norge skulle inngå i en europeisk union med Tyskland i en ledende rolle.
Det var opprinnelig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men tyskerne ombestemte seg og valgte å utsette dette til krigens slutt. Som ministerpresident kunne Quisling utøve en viss makt, selv om tyskerne beholdt mye av kontrollen. Så lenge Quisling-regjeringen ikke berørte tyske interesser, kunne den til en viss grad operere uten tysk forhåndsgodkjenning. Vedtak som å gjeninnføre dødsstraffen i 1942, å inndra jøders formue samme år, eller innføre tvungen arbeidstjeneste, møtte naturligvis ingen tysk motstand. Forholdet til Terboven og rikskommissariatet var likevel fortsatt spent. Terboven ga ved ulike anledninger uttrykk for sin forakt for Quisling og ønsket ham avsatt. Da Quisling i 1943–1944 lekte med tanken om å gjeninnføre verneplikten og stille 50 000 soldater til Hitlers disposisjon, avviste Terboven ideen blankt. Hans-Hendrik Neumann, som representerte rikskommissariatet mot Quisling i denne saken, avfeide i brevs form ideen som ren ønsketenkning og noe som bare kunne gjennomføres under tysk våpenmakt.
I forbindelse med krigen ble han frakjent sin britiske CBE-orden den 22. mai 1944, ettersom ordenen var tildelt makt som befant seg på den andre siden i krigen. Historikere har anført at dette gikk inn på den i utgangspunktet proengelsk innstilte Quisling.
Quisling var ministerpresident fram til han ble arrestert 9. mai, 1945 i embetsboligen Gimle (oppkalt etter stedet i norrøn mytologi der de overlevende etter Ragnarok slo seg ned) på Bygdøy ved Oslo.
[rediger] Landssvikoppgjøret
Quisling ble i oktober 1945 dømt for landsforræderi, og sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden. Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning den 24. oktober 1945.
I ettertid er straffeutmålingen omdiskutert, siden dødsstraff ble gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen ved provisoriske anordninger under krigen for å ta seg av etterkrigsrettssakene. I Høyesteretts kjennelse den 13. oktober 1945 ved behandling av Quislings anke ble dette avvist, med begrunnelse at de provisoriske anordningene var vedtatt i krigstid og derfor innenfor rammen av lovbestemmelsen om dødsstraff i krig i den militære straffelov som Quisling var dømt etter. Etter krigen ble anordningene videreført av Stortinget i 1945.
[rediger] Dommen
Konklusjonen i dommen lød som følger:
- Tiltalte Vidkun Abraham Lauritz Quisling dømmes til døden for forbrytelse mot den militære straffelovs § 80, nr. 1, 2 og 3 og mot den borgelige straffelovs §§ 83, 84, 86, 98, 233, 239, 255, jfr. §§ 256, 257, 275 og 317, jfr. § 318 og de provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942, alt sammenholdt med straffelovens § 62.
- Tiltalte frifinnes for tiltalebeslutningens punkter I d, V c, VI e, VIII og tilleggs-tiltakebeslutningens I e.
- Hos tiltalte inndras etter straffelovens § 36 kr. 1 040 000. I erstatning for saksomkostninger betaler tiltalte til statskassen kr. 1 500.
[rediger] Annet
Under og etter andre verdenskrig ble ordet «quisling» synonymt med «sviker» og «forræder» i mange europeiske språk. Særlig betegner det en person som samarbeider med en okkupasjonsmakt, gjerne i en marionetteregjering. Avisen The Times brukte Quisling i betydningen «landsforræder» første gang 19. april 1940 og fikk følge av Daily Mail fire dager senere. Via British Broadcasting Corporation (BBC) ble uttrykket spredt utover verden.
Ordet «quisling» ble under krigen også brukt som skjellsord om folk som var medlemmer av Nasjonal Samling (NS), eller som på annet vis samarbeidet med okkupasjonsmakten. En som var «god nordmann» kunne bli kalt en «jøssing». I 1940–41 ble den negative betydningen av ordet forsøkt snudd, og ordet ble forsøkt brukt som hedersbetegnelse av NS selv. Blant annet brukte forsyningsminister Albert Viljam Hagelin begrepet under en tale i Colosseum kino i Oslo i mars 1941: «Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt over å være en quisling!». Forsøket mislyktes.
29. januar 1944 hadde Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning en karikaturtegning av Quisling på trykk, utført av den norske avistegneren Ragnvald Blix. Tegningen, som senere er blitt klassisk, viser Quisling på vei til audiens hos Hitler. Quisling strekker ut armen til nazihilsen og sier: «Jeg er Quisling», hvorpå vaktsoldaten svarer: «Og navnet?». Tegningen bidro etter krigen til å forsterke begrepet quisling som ensbetydende med forræder.
En «quisling» kunne på folkemunne dessuten bety en tokroneseddel. Det ble sagt at det gikk to uslinger på en quisling. En «usling» var da en enkroneseddel.
Maria Vasilijevna, Quislings russiskfødte kone, bodde i Oslo fram til sin død i 1980. De hadde ingen barn. Begge er gravlagt ved Gjerpen kirke utenfor Skien.
[rediger] Se også
- Quisling-slekten
- Nasjonal Samling
- Vidkun Quislings første regjering
- Vidkun Quislings andre regjering
- Førergarden
- Det norske landssvikoppgjøret
- Malte Welin, svensk nazist med tilknytning til Quisling
[rediger] Eksterne lenker
- Om Quisling i Norsk krigsleksikon
- Søk i stor bilde- og filmdatabsen med søkeordet %quisling% i rubrikken «tekstsøk»
[rediger] Litteratur
- Per Otto Borgen: Norges statsministre, Oslo 1999, Aschehoug (BIBSYS)
- Hans Fredrik Dahl: Quisling – En norsk tragedie, Oslo 2004, Aschehoug (BIBSYS)
- Hans Fredrik Dahl: Quisling – En fører blir til, Oslo 1991, Aschehoug (BIBSYS)
- Hans Fredrik Dahl: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug (BIBSYS)
- Oddvar K. Høidal: Quisling: En studie i landssvik, Oslo 1988, Universitetsforlaget (BIBSYS)
- Vidkun Quisling: Vidkun Quislings forsvarstale i lagmannsretten 1945, Oslo 1987, Historisk Forlag (BIBSYS)
- Straffesak mot Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling , Oslo 1946 (BIBSYS)
| Forgjenger: Torgeir Anderssen-Rysst |
Norges forsvarsminister |
Etterfølger: Jens Isak de Lange Kobro |
| Forgjenger: posisjon opprettet |
Norges ministerpresident |
Etterfølger: posisjon avskaffet |
