Kanonjolle
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kanonjolle var et dekket orlogsfartøy med seil og årer som var viktige for den norske marinen fra 1600-tallet og ut til slutten på 1800-tallet. Spesielt etter ødeleggelsen av den felles Dansk-Norske marinen i 1807 ble det bygget en stor flåte med kanonjoller.
Innhold |
[rediger] Konstruksjon
Båtene var billige og enkle å bygge i stort antall på kort tid, og Norge hadde ikke råd til de store utskeielsene økonomisk. I begynnelsen var båtene åpne, men etter hvert fikk man et dekk, med luker. Med lukene åpne fungerte dekket som tofter for mannskapet, som drev jollen fremover med årer. Jollene var fra 14-20 meter lange, og besetningen var på 23 mann. Jollene førte dessuten seil, to master rigget med luggerseil. Kanonsjollene var den minste av datidens kanonbåter.
Fartøyene ble sjelden eller aldri brukt om vinteren. De ble sett på som ubeboelige vinterstid, og var ikke særlig sjødyktige. De lå derfor i opplag som vinterreserve dersom en krise skulle oppstå. Kanonene ble da ofte tatt ombord i de større skonnertene eller briggene, hvor kanonene ofte måtte skiftes.
[rediger] Bestykning
En kanonjolle var bestykket med en 24 punds kanon akterut, og eventuelt 2 haubitser. Den store kanonen kunne ikke siderettes, så sikting i horisontalplanet måtte gjøres ved å snu hele fartøyet. Under kamp ble fartøyet hovedsakelig manøvrert ved hjelp av årer. Under Slaget ved Alvøen den 16. mai 1808 holdt fire kanonjoller og en sjalupp den britiske fregatten Tartar unna, og kampen endte til slutt med at britene måtte trekke seg unna.
Totalt fantes der i 1814 51 kanonjoller, hoveddelen av disse var lagt «søndenfjelds». I Bergen fantes der 11, i Trondheim 6, og Søndenfjelds 34 kanonjoller.
