Kaperfart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kaperfart er sjørøveri med myndighetenes godkjennelse drevet av privatpersoner med private midler som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn som prise.

En kaper (betegner både båten og kapteinen ombord) fikk utstedt kaperbrev som legitimerte virksomheten og gav dem som drev den en viss rettslig beskyttelse. De unngikk å bli straffet som sjørøvere (dødsstraff) dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapere hadde mye til felles med vanlige pirater og skillet kunne være uklart. Pirater var imidlertid sett på som lovløse av alle nasjoner, og så selv på alle som potensielle mål. Kaperne hadde imidlertid immunitet fra landet de fikk merkebrev fra og ble betraktet som krigsfanger skulle de bli tatt i forvaring av et annet land. De ble enkelte ganger sett på som «Gentlemanpirater» og kunne bli satt inn i jakten på «vanlige» pirater. Det er også kjent at enkelte kapere utførte pirattokt uten merkebrev.

Kaperfarten startet på 1600-tallet. Før internasjonale lover og regler hadde blitt fastsatt blant de europeiske nasjonene, var det ingen fastsatte regler for hvordan mindre internasjonale interessekonflikter skulle behandles. Kapervirksomhet ble derfor benyttet som et virkemiddel i disse konfliktene uten at de stridende parter nødvendigvis kom til full krig. Regjeringen i et land fremskaffet et kaperbrev for en skipseier som tillot ham å bevæpne et skip for å angripe fiendtlige mål. Dette brevet berettiget pirataktivitet mot fiendtlige nasjoners skip og havner mot at utstedernasjonen mottok en del av byttet.

De europeiske landene frafalt kapervirksomheten i 1856 ved Parisdeklarasjonen. Andre land, deriblant USA frafalt virksomheten under Haagkonvensjonen i 1899 og 1907.

[rediger] Kaperbåtene

Kaperbåtene var av høyst varierende størrelse, fra 2 1⁄2 til 50 lester. Bestykningen kunne variere fra én til ti kanoner.

[rediger] Kaperfart i Norge

I Norge er Alv Erlingsson (den yngre) kjent for sin aggressive piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip og provoserte fram Norges krig med Danmark i 1289.

5. april 1710 utstedte kong Frederik IV den første forordning om kapere og kaperfart. I følge denne kunne kaperbrev utstedes av borgermester eller president i Fredrikstad, Christiania, Christianssand, Bergen og Trondhjem. Forordningen kom i forbindelse med Den store nordiske krig.

I en periode på nesten to år, fra 6. april 1711 til 27. februar 1713, ble 21 skip oppbragt til Kristiansand og prisedømt. Orlogsfartøy hadde tatt 2 av disse. Det er dokumentert at skip ble oppbrakt så langt fra norskekysten som i farvannene ved Island. I alt vesentlig dreide prisene i denne perioden seg om jernlastede skip fra Sverige.

Kaperfarten spilte en stor rolle også under krigen mot England fra 1807 til 1814, spesielt på Skagerrakkysten. Ca 70 kaperbåter ble utrustet bare i Kristiansand. Man anslår at omkring 450 skip ble kapret og tatt inn til Norge i krigsårene, 300 av dem ble ført til Kristiansand hvor priseretten for hele Christianssand Stiftsamt var lokalisert. Priseretten behandlet saker for hele kyststrekningen fra Karmøy i vest til Risør i øst.

Det finnes også mange historier om norske mannskap som havnet i «prisonen» i England etter mislykkede kaperforsøk.