Kappedyr
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Kappedyr | |
|---|---|
| mangler bilde | |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Urochordata |
| Norsk(e) navn: | kappedyr, sjøpunger, sekkedyr, tunikater |
| Hører til: | ryggstrengdyr, deuterostomier, bilaterier, dyr |
| Antall arter: | 1600 |
| Habitat: | havbunn, fjæra og de frie vannmasser |
| Utbredelse: | alle verdenshav |
| Delgrupper: |
|
Kappedyrene er en underrekke av ryggstrengdyrenes rekke, men sammenlignet med andre ryggstrengdyr er dens genom lite og ser ut til å ha vært gjenstand for en omfattende reduksjon. Alle er marine. Enkelte avvikende former som den rovlevende Megalodicopia hians har et meget karakteristisk utseende.
Innhold |
[rediger] Særtrekk
Av særtrekkene de har utviklet i forhold til deres forfedre er evnen til å skille ut en kappe (som også kan inneholde blodkar) bestående at et celluloseaktig materiale, blod med høy konsentrasjon av grunnstoffene vanadium og niobium, manglende segmentering (selv i halen), tvekjønnethet, evnen til knoppskyting og kolonidannelse (ikke appendikularier) og et betydelig hulrom (kalt atrialrommet eller peribranchialhulen) i dyrets midte som omslutter gjelletarmen og er åpent mot omgivelsene via et par sifoner.
Den egentlige kroppshulen (coelom) er svært tilbakedannet og er begrenset til gjelleapparatet, hjertesekken og gonadene. Nervesystemet deres regnes for å være primitivt, men å kalle det redusert vil være mer korrekt. Blodstrømmen er i stand til å skifte bevegelsesretning.
[rediger] Diett
De fleste livnærer seg av mikroplankton som de filtrerer ut av vannet som tas inn og føres ut av kroppen gjennom hver sin åpning, en type trakt som kalles sifoner. Vannstrømmen blir opprettholdt av flimmerhår som slår kontinuerlig, men vannet kan også støtes ut av hulrommet via plutselige muskelsammentrekninger. Partikler fester seg i et meget finmasket nett av slim som etterhvert som det produseres av spesialiserte celler blir ført over gjelletarmen og inn i fordøyelseskanalen det både nettet og fangsten fordøyes.
Enkelte krepsdyr har spesialisert seg som snyltere i kappedyr, der de forsyner seg av slimnettet før det trekkes inn i den rettmessige eirerens fordøyelsessystem.
[rediger] Stamform
Ifølge en teori hadde deuterostomienes felles forfedre en segmentert kropp og gjellespalter. En gren førte til pigghudene og hemichordatene og den andre til ryggstrengdyrene. Blant ryggstrengdyrene hadde stamformen en todelt kropp (som kanskje går helt tilbake til de første deuterostomier); en fremre enhet som mistet segmenteringen og inneholdt innvoller og andre indre organer, gjellesplater, munn og glatt muskulatur. Den bakre enheten, halen, fungerte som bevegelsesorgan og inneholdt ryggstreng, det meste av nervesystemet, stripet og kraftig muskulatur og tydelige muskelsegmenter. En fossil gruppe kalt Vetulicolia har trolig stått denne stamformen relativt nær hva anatomi angår.
Hos forfedrene til Notochordata (de øvrige ryggstrengdyr) har halens muskulatur gradvis omsluttet forkroppen helt med tiden. En kan si at den «posen» som ugjorde forkroppen har trukket seg inn i en kraftig utviklet hale som siden er blitt modifisert i mange ulike varianter. Denne todelingen ser man lettest om man sløyer fisk, hvor fiskesloen representerer den opprinnelige fremre del mens fileten representerer den opprinnelige bakre del.
Utviklingen gikk i motsatt retning hos kappedyrene. Her forsvant den aktive halen/bakkroppen, og den sekkelignende forkroppen ble det dominerende trekk ved dyret. En kan derfor si at larveformen hos kappedyrene ligner en del på hvordan kappedyrenes og Notochordatenes felles forfedre kan ha sett ut. Den virkelige stamformen har imidlertid mest sannsynlig vært en god del større og hatt segmenteringen i behold, for å nevne et par eksempler. Et virveldyr formet som en krukke med to åpninger, og hvor kun indre organer og en degenerert hjerne var alt var igjen innenfor huden, ville man ha virveldyrenes versjon av kappedyrene.
[rediger] Nyere inndeling
Nye forskningsresulater tyder imidlertid på at den gamle inndelingen av ryggstrendyr der lansettfisker og vertebrater er søstergrupper, og kappedyrene de første som forgrenet seg fra ryggstrengdyrene, ikke er korrekt. Det kan se ut som om det er lansettfiskene som er den eldste og mest primtive gruppen, mens virveldyrenes nærmeste slektninger er kappedyrene. At kappedyrene virker mer primitive skyldes i så fall en sterk spesialisering og forenkling av anatomien. I motsetning til lansettfiskene som har beholdt det meste av sin opprinnelige bygning har kappedyrene hatt en langt raskere evolusjon og langt større endringer i sitt arvestoff, hvilket har resultert i det motsatte av virveldyrenes evolusjon, som er blitt stadig mer komplekse og avanserte organismer.
Spørsmålet blir da hvor mye av lansettfiskenes og kappedyrenes bygning som er opprinnelig og hva som har oppstått i ettertid. Er kappedyrenes todelte larveform en primær eller sekundær egenskap, eller et embryologisk trekk beholdt som er beholdt og forsterket hos dem og som er gått tapt hos både virveldyr og lansettfisker? Har virveldyrene videreutviklet trekk vi primært sett også finner hos lansettfiskene, eller er konvergent utvikling en medvirkende årsak til noen av disse likhetene? Oppdagelsen er for øyeblikket såpass ny at spørsmålene ikke kan besvares enda.
[rediger] Klasser
Kappedyrene/tunikatene deles tradisjonelt inn i følgende fire klasser:
1. Sjøpunger/Ascidiacea (Aplousobranchia, Phlebobranchia og Stolidobranchia). I denne klassen, den mest artsrike gruppen, er det kun på larvestadiet at vi finner en hale, ryggstreng og et hult nerverør. Dette forsvinner ved metamorfosen og kun de sekkelignende delene ved kroppen utvikles videre. Metamorfosen kan ta bare noen få timer, og larvenes oppgave er derfor utelukkende viet til oppgaven med å spre seg og finne et egnet sted å slå seg ned på der de permanent vil feste seg til underlaget og bli sittende resten av livet. De har derfor som regel ingen munn på spredningsstadiet. Flere arter danner kolonier via knoppskyting, og/eller lever i symbiose med encellete alger.
2. Appendikularier/halesekkedyr (Larvacea) viser kappedyrenes mest opprinnelige bygning, og befinner seg på larvestadiet hele livet igjennom (pedomorfose). De beholder derfor halen, chordata og nerverøret hele livet. Dyrene bygger små hus av slim de lever i og som skiftes regelmessig.
3. Salpene/Thaliacea er pelagiske og gjennomsiktige tønneformete kappedyr og består av ordenene Doliolida, Pyrosomida og Salpida (egentlige salper). De tar seg frem gjennom vannet ved å benytte seg av jetkraft hvor vann tas inn i en åpning og støtes ut gjennom en annen i motsatt ende. Noen benytter seg av muskelkraft mens andre bruker cilier (flimmerhår). Åtte sirkulære muskelbånd omgir kroppen. Frittlevende larvestadie med hale og ryggstreng finnes ikke. Salpene har istedet utviklet en innfløkt generasjonsveksling som varierer mellom kjønnete og ukjønnete individer. Noen arter danner kompliserte kolonier. Knoppskytingen kan resultere i lange kjeder eller mer avanserte kolonier, blant annet de imponerende og blått selvlysende ildpølsene, som produserer noe av det sterkeste lyset med organisk opphav man kjenner. Salpene kan vokse i et utrolig raskt tempo, både individuelt og i antall. Det forekommer derfor iblant masseoppblomstringer av disse geleaktige dyrene når forholdene er gunstige.
4. Sorberacea, en klasse bestående av dypvannsarter som livnærer seg av mindre dyr og er foreløpig ikke videre studert. De sies å mangle gjeller.
[rediger] Nyere inndeling
Nyere undersøkelser kan derimot tyde på at denne inndelingen er kunstig og at klassen sjøpunger (Ascidiacea) er polyfyletisk og bør deles opp. Resultatet etter en omstrukturering av klassene blir da som følger:
1. Stolidobranchia
2. Phlebobranchia og salper
3. Aplousobranchia og appendikularier
Hvorvidt Sorberacea i så fall fremdeles utgjør en egen klasse eller om den bør slås sammen med en av de nye enheter i den alternative klassifiseringen gjenstår å se. For øyeblikket følges den opprinnelige systematikken.
