Karack

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Karack hadde samme virkning på omgivenhetene i sin samtid som jumbojet i våre dager dersom deres størrelse og drektighet med stor overbygning høyt over vannoverflaten gjør dem spekulatært og eiendommelige. Disse fartøyene var i tiden 1400 til 1550 blant de største på europeiske farvann og deres karakter som lett gjenkjenner en karack, var deres rundaktige skrogsform og store overbygninger.

[rediger] Opprinnelsen

Opprinnelsen ved denne skipstype som ved enhver i middelalderen forblir dunkelt, men det er allerede kjent at de første karacker oppstår i 1300-tallet på middelhavsregionen. Som en viderefortsettelse av typen kogge også kjent som cocha eller coche i genoesiske og venetianske dokumenter som vant seg popularitet ved å kunne tillatt færre menn i et mannskap med enkel rigging med råseil i forhold til store laster. Koggene på Middelhavet ikke bare fortrenger galeiene, men også de eldre "rundskip" og deretter skulle ved sin popularitet også får betegnelsesbegrep som "nave" i italiensk eller "não" i spansk som også mente "skip". De blir objekt for middelhavlige skipbyggingstradisjoner som fulgt til en utvikling som deretter endet opp i en ny skipstype.

Navnet "karack" i mang en versjoner utenfra språk ( som karakk i dansk og carrack i engelsk ) var et arabisk låneord, qarâqîr, flertall av qurqur som mente små handelsfartøyer- selv om det er bare ordet som skulle danner grunnlaget for typebetegnelse fra et engelsk syn, "carrack" som var ikke først ut- flamsk Kraeck dukket opp ved 1468. Her i Skandinavia kom likevel ikke ordet carrack videre som annet enn oversettelsesord dersom man bruker forskjellige begrep som holk for disse i klinksmetode og karavell for disse i karavellsmetode eller storskip- en karack i Danmark eller Sverige var en holk eller karavell.

[rediger] Karacken

Dens særegne karakteristikk er dens rundaktige skrogsform med robuste oppbygging, stor dybde og stor drektighet i den indre volum som store overbygginger man bygger inn i skroget, baugen hevet seg høyere opp så en forkastell kunne ligger høy. Dens forhold i lengde mot bredde skal være på 2,5 mot 1 til 3,3 mot 1 i kjølslengde mot bredden så en karack var minst tre til fire ganger så lang som den var bredt generelt sett. Den minste størrelse for en karack skulle ved 1420 være på 400 tonn på en lengde på 37 m, en på 600 tonn på 43 m lengde og Mary Rose som var bygget i 1510 ( da i klink, senere ombygget til karavell ) hadde en lengde på 32 m i kjøl og 7 ekstra meter ved vannlinjen.

Fra slutten av 1400-tallet fant man venetianske dokumenter om et skip med 25,5 m på kjølslengde, men 37,5 m over vannlinjen og en bredde på 10,2 m.

Karacken var i starten enmastede skip med en lang balk, som brukes ved rigging og dropping av ankeret fra forkastellen i tiden etter 1367, etterhvert blir masten erstattet med store master som består av tømmerstykker tvunget sammen på plass med jernring. De første tomastede karacker kom ved starten på 1400-tallet da man stilt opp en mindre mast for et latinseil deretter som mesan akterover fordi en karack i motsetning til en kogge med sin design kunne seile opp mot vinden og dermed var en kombinasjon mellom to seil mulig. Ved midten av 1400-tallet hadde tremastede skip som Grace Dieu, dukket opp som i begynnelsen bare hadde en mindre råseil ( fokk ) foran, en stor råseil på stormasten og en mesan på aktermasten og deretter skulle dominerer sjøfart i et hundre år framover, står i bresjen for videreutvikling av rigging. Ved 1500 vet man at et ekstra seil kom øverst på stormasten og balken foran skulle få blinde seil. Ved 1520 var det nå to mersseil på hver mast mens de to bakeste kun hadde hver latinseil som bonaventure og mesan.

Deres størrelse gjør dem velegnet for tungfrakt og massegods, men også for forsvar mot sjørøverer dersom man lå høyt opp med solide planker, akterkastellen blir integrert inn i skroget mens forkastellen blir høyere opp og etterhvert beskyttet slik at man kunne utholde fiendtlige beskytning. I krig blir disse nær uangripelige for mindre fartøyer, men fra Hundreårskrigen og andre konflikter vet man at sinnrike manøvering med åredrevede fartøyer kunne lykkes å angriper en karack og tar den ved å være mange om ett storskip. Men deres egenskap som fraktfartøy for tyngre last gjør at man kunne setter på tyngre skyts for kamp til sjøs, ved 1500 hadde kanonport saget ut i skipssiden og dusinvis av kanonskytser dukket opp. Mange av disse karacker fra første halvdelen av 1500-tallet kunne ha opptil 200 kanoner, de fleste småkaliberte skyts ikke mer forskjellige fra hakebørse og muskett, bare noe forstørret.

Inn i 1500-tallet blir krigsskipene slankere og overbygninger blir gradvis mindre, idet Mary Rose kantret i 1545 under Slaget på Solent var det først trodde at det var overdreven overbygning, senere undersøkelser vist at man hadde krympet forkastellen og hevet akterkastellen høyere- årsaken bak kantringen var at man hadde for mange menn og mye våpen i forhold til hva skipet kunne tåler under kjappe bevegelser. Uansett, Mary Rose vist hvordan de siste karacker så ut ved midten av 1500-tallet.

[rediger] De siste karacker

Som koggen hadde gradvis glidde inn i karack under 1300-tallet, skulle karacken glir inn i gallionen i den siste halvdelen av 1500-tallet idet man søkte å forbinder begge skips egenskaper , en gallion var fra 3,5 mot 1 i kjølslengde mot bredde til 3,9 mot 1, deretter slankere og mer lavliggende. Men der forsvant karacken erstattet- eller blir assimilert som med storskipene. Henry Grace à Dieu i England var kanskje det beste eksempelet dersom det var bygget som karack i 1515 og siden ombygget inn i en gallion ved 1540.

Karackens slagkraftighet og størrelse blir paret med gallionens slankhet og overbygning så man ved 1620 hadde ekte krigsskip som skulle blir til linjeskip gjennom Tre Kroner og Prince Royal, begge galeoner med 3 mot 1 i lengde mot bredde mens mindre skip forblir rendyrkede gallioner.