Klassisk arkeologi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klassisk arkeologi er den delen av arkeologien som beskjeftiger seg med den klassiske verden, dvs. studiet av sivilisasjonene rundt Middelhavet i antikken gjennom deres etterlevninger.
I streng forstand er klassisk arkeologi begrenset til studiet av Romerriket og Antikkens Hellas, men i videre forstand kan den også omfatte andre sivilisasjoner, spesielt de som kom i kontakt med den greske og den romerske verden. Det er særlig mykensk og minoisk kultur i Hellas og etruskisk kultur i Italia, samt den tidligste delen av Det byzantinske rikets historie, som tas med i utvidet forstand.
Klassisk arkeologi oppstod som en egen gren av arkeologien i det 19. århundre, da personer som Heinrich Schliemann og andre begynte å lete etter sporene fra de sivilisasjoner de hadde lest om i studiet av latin og gammelgresk. De var langt fra de første som hadde beskjeftiget seg med studiet av antikken gjennom oldtidsfunn, men det var først på denne tiden av studiet ble systematiser, og at man gikk fra å se gjenstandene løsrevet fra kontekst til å dokumentere utgravninger og dermed kunne sette gjenstander og strukturer i relasjon til hverandre.
