Knut Erik Jensen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Knut Erik Jensen (født 8. oktober 1940 i Honningsvåg) er en norsk filmregissør.
Hans tidlige oppvekst var i oppsamlingsleir Trondenes ved Harstad, ble etterfulgt av studier ved London International Film School, der han lagde sin debutfilm Andrew om en byoriginal (1973). Derpå laget han Farvel da, gamle Kjervikfjell (1974) om fraflytting fra et fiskevær på Finnmarka. Senere utkom kortfilm-trilogien Svalbard i verden (1983), Kald verden (1986) og Min verden (1987). Andre verk i perioden var fjernsynsserien Finnmark - mellom øst og vest (8 timer, 1986) og den statsbestilte Natur-barn-natur (1987) om norske barnehager. Han var ansatt i NRK siden 1986.
1990-tallet ble preget av en rekke kortfilmer, som Få er som far, ingen som mor (1988), Etter stormen kommer stilla om Einar Berger (1990), Det var en lydløs oktobermorgen om Peter Wessel Zapffe (1990), Jeg er uten forbilder om Kåre Kivijärvi, Min kjære venn om Gunvor Galtung Haavik (1994), Dilemma (1995), Nordkalottcoctail om Bente Pedersen (1999) og Rosornas väg (2000).
Av spillefilmer kan nevnes Stella polaris (1993) som ga Filmkritikerprisen, Brent av frost (1997), Når mørket er forbi (2000), Heftig og begreistret (2001) som avstedkom Amandaprisen, Petter Dass-medaljen og Aamot-statuetten, På sangens vinger (2002) og På hau i havet (2004) om revylivet i Nordkapp. Hans siste verker er Ruiner i paradis (2004) og Vi er her for å dø (2004) om russiske krigsfanger
Selv ble han biografert av Trygve Hagen i Jensen (1999). Utover de nevnte priser har han mottatt Nordkapp kommunes kulturpris, Finnmark fylkes kulturpris og Arne Skouens ærespris.
Knut Erik er sammen med Mona Haug. Sammen har de barna Togo og Ellinor.
