Kongedømmet Strathclyde
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Strathclyde (også kalt Alt Clut) var et kongedømme i Skottland i middelalderen. I en periode fra det 5. og 6. århundre var Skottland delt i fire kongedømmer: Strathclyde, Pictavia, Gododdin (Lothian) og Dalriada. Strathclydes hovedstad var Dumbarton Rock, på gælisk kalt Alt Cluid, ved Firth of Clyde. Byen ble angrepet av vikinger i 870, og Strathclyde ser ut til å ha opphørt å være et uavhengig rike omkring 890.
Andre viktige steder i riket var det religiøse senteret Govan og det kongelige residensstedet Partick, som begge ligger innen grensene til dagens City of Glasgow.
I 870 beleiret vikinger Dumbarton i fire måneder, og tok til slutt byen etter å ha kuttet vannforsyningen. Kong Olav II av Dublin vendte tilbake til sitt eget rike i 871, med 200 skip fulle av slaver og plyndrede skatter. Han forhandlet fram en avtale med Konstantin I av Skottland, og henrettet så Arthgal f Dyfnwall av Strathclyde. Konstantins svoger Rhun f Arthgal ble konge av Strahclyde, antagelig som en slags klient under Konstantin.
Rhun døde omkring 878, muligens i samme slag som Konstantin. Han ble etterfulgt av Eochaid f Rhun, som sluttet seg sammen med Giric f Dungal av Alba. De to hersket sammen over Alba og Strathclyde til 889, da de ble fordrevet. Dermed endte den reelle uavhengigheten for Strahtclyde i løpet av kort tid, og riket ble et klientkongedømme under det forente Skottland.
Etter dette er Strathclydes historie uklar. Det er mulig at noe av adelen flyktet til Gwynedd i Wales. Dette er blant annet nevnt i den walisiske Chronicle of Princes. Dette er en kilde som ofte sees som upålitelig, så omstendighetene er uklare. Men andre kilder støtter også teorien om at de kom til Gwynedd, og ble tatt imot av Anarawd, som de senere hjalp i et slag mot sakserne. Teorien forklarer også veksten av helgenkulten for St. Kentigern i det nordlige Wales nettopp på denne tiden. Om Eochaid var blant de som gikk i eksil er ikke kjent, ettersom man ikke vet når han døde. Men Rhun f Arthgals stamtavle har blitt bevart i walisiske legender, noe som tyder på at kongeslekten i det minste var kjent der.
Strathclyde fortsatte som et klientkongedømme, med svært liten grad av selvstyre, og med konger hentet fra det skotske fyrstehuset Alpin.
Fra 870 ser man klare spor av nordisk innflytelse i området. Ved sognekirken i Govan står det fem gravstener av norrøn type, og fra kirkegården går en vei til en kunstig jordhaug brukt som møteplass; haugen minner om Tynwald på Man, som også er forbundet med en kirke gjennom en prosesjonsvei. Dette tyder på at det ikke bare var nordiske bosetning, men også et organisert nordisk samfunn i Stratclyde i 9. og 10. århundre.