Kurt Georg Kiesinger
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kurt Georg Kiesinger (født 6. april 1904 i Ebingen, død 9. mars 1988 i Tübingen) var en tysk konservativ politiker (CDU) og advokat. Han var tysk kansler fra 1. desember 1966 til 21. oktober 1969.
Innhold |
[rediger] Tidlig liv
Faren Christian Kiesinger var protestant, mens moren Domenika var katolikk, og Kiesinger ble derfor katolsk døpt. Moren døde et halvt år etter at han ble født. Han ble preget av begge konfesjoner, og betegnet seg senere gjerne som «protestantisk katolikk».
Etter å ha avsluttet realgymnasiet studerte han ved det katolske lærerseminaret i Rottweil. Fra 1925 studerte han så historie og filosofi ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen, og ble medlem av den katolske studentforeningen K.St.V. Alamannia. I 1926 flyttet han til Berlin, hvor han studerte jus og statsvitenskap. Han ble ferdig utdannet jurist i 1931. Etter å ha tatt doktorgraden arbeidet han som advokat i hovedstaden. Han ble medlem av NSDAP i 1933. Fra 1940 arbeidet han i utenriksministeriets kringkastingsavdeling, fra 1943 som stedfortredende avdelingsleder med ansvar for propaganda. I en protokoll fra SS het det at Kiesinger i sitt arbeid for kringkastingsavdelingen aktivt saboterte og forhindret antijødiske aksjoner.
Etter krigen ble Kiesinger aktiv i CDU, og ble valgt til generalsekretær for CDU i Württemberg-Hohenzollern i 1947, og arbeidet som advokat i Tübingen og Würzburg.
[rediger] Parlamentsmedlem
Fra 1949 til 1959 og fra 1969 til 1980 var Kiesinger medlem av Forbundsdagen. I 1950 fikk han 55 stemmer ved valget til forbundsdagspresident mot sin partifelle Hermann Ehlers, selv om han ikke engang hadde stilt til valg for dette vervet. Han var formann for utenrikskomitéen fra 1954 til 1959.
Kiesinger hadde store talegaver og en elegant fremtreden, og ble kalt for «sølvtunge». I de store parlamentariske debattene om Adenauers utenrikspolitikk på 1950-tallet var Kiesinger hans fremste våpendrager, og han ble ansett som en av parlamentets beste talere.
Kiesinger var formann for Det tyske parlamentariske selskap fra 1954 til 1957, og medlem av Europaparlamentet fra 1956 til 1958. Han var visepresident for Europarådets parlamentariske forsamling fra 1955 til 1959, og fra 1957 til 1958 samtidig formann for den konservative gruppen der. I Den vesteuropeiske unions parlamentariske forsamling var han formann for fraksjonen av kristendemokrater og britiske konservative fra 1956 til 1958.
[rediger] Statsminister i Baden-Württemberg
Fra 17. desember 1958 til 30. november 1966 var Kiesinger statsminister i delstaten Baden-Württemberg. Han var fra 1960 også innvalgt i delstatens landdag. I sin periode som statsminister grunnla han universiteter i Konstanz og Ulm.
I egenskap av statsminister var han president for Forbundsrådet fra 1. november 1962 til 31. oktober 1963.
[rediger] Tysk kansler
Den 27. oktober 1966 trakk FDP seg ut av den føderale regjeringen på grunn av uenighet om statsbudsjettet. Selv om Ludwig Erhard fremdeles var kansler og CDU-formann, besluttet CDU/CSU-fraksjonen å velge en ny kanslerkandidat til å overvinne regjeringskrisen.
Den 10. november ble Kiesinger valgt av fraksjonen. Han forhandlet først med FDP om muligheten for å danne en regjering, men forhandlingene mislyktes. Han innledet så forhandlinger med opposisjonspartiet SPD, og den 1. desember ble han valgt til kansler, som leder for den første storkoalisjonen i tysk historie.
Som kansler oppnådde Kiesinger stor popularitet i befolkningen. Kiesingers regjering klarte, selv om den omfattet så forskjellige personer som Willy Brandt, Franz Josef Strauss, Herbert Wehner og Karl Schiller, å holde i tre år og gjennomføre nesten alt den satte seg fore, deriblant de omstridte unntakslovene.
Som regjeringens egentlige bakmenn ble regnet fraksjonsformennene Helmut Schmidt (SPD) og Rainer Barzel (CDU/CSU). Regjeringens stjerner var ved siden av kansleren Karl Schiller og Franz Josef Strauss, populært kalt «Plisch und Plum». I 1968 gav Kiesinger en tale for Forbundsdagen kalt Bericht zur Lage der Nation im geteilten Deutschland, og innledet dermed en tradisjon som holdt helt til gjenforeningen i 1990.
I 1967 ble Kiesinger også partiformann i CDU, og beholdt dette vervet til 1971. Da det føderale valget nærmet seg forverret samarbeidsklimaet seg, og valget i 1969 ble en stor skuffelse for Kiesinger. CDU/CSU ble fremdeles største fraksjon med 46,1 %, men takket være det ytterligående NPDs resultat på 4,3 % fikk fraksjonen ikke absolutt flertall. SPD fikk 42,7 %, og kunne sammen med FDP, som fikk 5,8 %, danne en ny regjering. Kiesinger forsøkte å overtale FDP til ikke å gå i regjering med SPD, og da det mislyktes erklærte han at han ville kaste partiet ut av alle landdagene. For første gang i etterkrigstiden måtte CDU i 1969 gå i opposisjon, og kom først tilbake i regjering tretten år senere.
[rediger] Senere liv
I 1971 ble Kiesinger avløst av Barzel som CDU-formann. Kiesinger ble utnevnt til æresformann. I 1980 var han den tredje eldste representanten i Forbundsdagen, og trakk seg tilbake fra politikken. Av hans planlagte memoarer ble bare den første delen (frem til 1958) ferdig. Da han døde i en alder av 84 år ble han æret med en statsakt på slottsplassen i Stuttgart og et rekviem i domkirken St. Eberhard. Han ble begravet i Tübingen.
[rediger] Kiesingers kabinett, 1. desember 1966–21. oktober 1969
- Kurt Georg Kiesinger (CDU) - kansler
- Willy Brandt (SPD) - visekansler og utenriksminister
- Gerhard Schröder (CDU) - forsvarsminister
- Paul Lücke (CDU) - innenriksminister
- Franz Josef Strauss (CSU) - finansminister
- Gustav Heinemann (SPD) - justisminister
- Karl Schiller (SPD) - økonomiminister
- Hans Katzer (CDU) - arbeids- og sosialminister
- Hermann Höcherl (CSU) - fødevare-, landbruks- og skogsminister
- George Leber (SPD) - transportminister
- Lauritz Lauritzen (SPD) - bygningsminister
- Bruno Heck (CDU) - familieminister
- Käte Strobel (SPD) - helseminister
- Gerhard Stoltenberg (CDU) - forskningsminister
- Hans-Jürgen Wischnewski (SPD) - bistandsminister
- Werner Dollinger (CSU) - post- og kommunikasjonsminister
- Kai-Uwe von Hassel (CDU) - minister for fordrevne, flyktninger og krigsofre
- Herbert Wehner (SPD) - minister for indretyske affærer
- Carlo Schmid (SPD) - minister for forbindelser med Forbundsrådet og delstatene
- Kurt Schmücker (CDU) - skatteminister
Endringer
- 2. april 1968 - Ernst Benda (CDU) etterfølger Lücke som innenriksminister.
- 16. oktober 1968 - Aenne Brauksiepe (CDU) etterfølger Heck som familieminister. Erhard Eppler (SPD) etterfølger Wischnewski som bistandsminister.
- 7. februar 1969 - Heinrich Windelen (CDU) etterfølger Hassel som minister for fordrevne, flyktninger og krigsofre.
| Forgjenger: Ludwig Erhard |
Tysklands kansler |
Etterfølger: Willy Brandt |
| Forgjenger: Gebhard Müller |
Baden-Württembergs statsminister |
Etterfølger: Hans Filbinger |
| Forgjenger: Ludwig Erhard |
CDU-formann |
Etterfølger: Rainer Barzel |
